Tor Jonssons etterlatte dikt

Tor Jonsson: «Ei dagbok for mitt hjarte».

Å lese Tor Jonssons siste bok, hans etterlatte dikt, er en rystende, gjennomskakende opplevelse. Ikke et øyeblikk slipper en utenfor den skyggen som hans egen skygge kaster over sidene. Døden, lengsel mot døden, angsten for og kampen mot egen dødsdrift - det er det ene og veldige motivet som åpner seg foran oss. ikke et øyeblikk får en lov til å glemme: da Tor Jonsson døde den 14. januar i år, da hadde han altså tapt denne kampen. Hvorfor han gjorde det, og kanskje måtte gjøre det, og hva det var for krefter han stred imot, de som til slutt overmannet ham - det forteller diktene.

Men de forteller noe mer: paradoksalt forteller de om seier - likevel!

Fordi en forstår nå, at dette var alvor. Dødsens alvor, og ikke bare en uverdig utgang på en tilfeldig depresjon. Dag og natt gjennom flere år må denne kampen ha vart. Og påny og påny seiret han - i diktning. De står her foran oss og vitner om det, diktene, som meislet i hard stein, og med det endelige, absolutte mesterskapet. Står og vitner om en kunstners, et menneskes fullbyrdelse - trass i alt. Så langt skulle Tor Jonsson nå.

I diktene har han seiret over undergangsdriften, over angsten og mørket, over alt det snikende, ansiktsløse. En føler at bak hvert eneste et av dem står dirrende timer, da dikteren satte selve livet inn. Han vant det, for seg selv og for oss. Ja til evig tid for oss! Hver eneste gang kunne han ha tapt, og gått bort før tiden, før han ennå var moden for det han innerst inne visste ventet ham, ennå var døden bare selvoppgivelse. "Bakke opp og bakke ned stupar eg i steinom. Døden lovar evig fred under sjømordgerinom". Han kjente det. Han kaller det for Satan, Mismods-Satan - det er svartsynet som han selv har mant fram, og som skremmer hjertet hans til stein: Slå det i knas! "Sorgers hav skal vogge båten bort frå gruvling, bort frå gråten."

Han kjemper imot. Han dikter Satan ned igjen: "Satan elskar ikkje song".

Gang på gang fortviler han. Alt det han ser omkring seg, får det til å krympe seg i ham. "Alt som er skapt er berre til minne om dei som har tapt". "Brorskap er berre ei hjelp til styrke for dei som vil drepa brør". Han vil dra seg unna, tilbake til ensomheten. "Utjaga fridom rømer til fjells, der verda er still". Men det hjelper ham ikke: "Einsetomannen har ingen bror, og bergar berre si bleike tru når verda blør."

Og han kan håne: "Å vera god når Gud gjev evig løn, er varebyte bakom alle blånar". I slike øyeblikk slår fortvilelsen over, da hveser han gjennom sammenbitte tenner: "Det bor ei innful ætt på jord". Og han kan klore med neglene, slite med krumme fingrer i sitt eget hjerte - som det store, opprivende titeldiktet, et dikt om kjærlighet, med øverlandske tonefall kanskje, men med en Strindbergs blødende intensitet: "Kom ikkje nær mi dør. Eg vil ikkje gje deg mitt beiske brød - enda eg veit at ein stad på vegen møter du same sørg og død."

Men her finnes andre dikt om kjærlighet, skjønne, varme og fulle av ømhet. Og andre dikt om menneskers liv og død, der han makter å gå ut over seg selv og sin egen smerte, ta verden opp i den - slik han gjorde det i tidligere bøker, bare nærere og smerteligere opplevd nå. Det er som en langsom og møysommelig vandring mot klarheten og renheten, en renselsesprosess, der han plagg for plagg kaster av seg det uvesentlige, uro, angst og nag og selvpinsel. Til han står ved veis ende, uten bitterhet, nesten smilende:

Eg hugsar armen din kring meg -
og drøymer om makter
attanfor alt som laut skje -
Slik drøymer kanhende steinen
som kjenner dei mjuke røter
til høge, susande tre -

Og i det neste diktet:

Til deg, du kjære,
flyg siste tankane -
Kvite fuglar
flyg or buret -

Inderlig grepet har en fulgt ham på veien framover. Og en tror på denne roen og harmonien han nå møter døden med - fordi vi selv opplever den på sjelen i disse diktene. Det harde, vonde livet, den tragiske skjebnen som møter denne store dikteren, blir ikke mindre tragisk fordi vi kjenner at vi forstår ham. Døden var kanskje det minst tragiske. En forstår ham. Og den reisning han gikk veien til ende med gjør oss mindre, men ham større. De siste diktene i denne boka driver oss som kjente ham til skamfull selvransakelse, men også til takknemlighet.

Kom susande, seinhaustnatt,
kom ned over jorda og gøym meg,
Kom syngjande, dag, kom att
med glede til andre og gløym meg.

Nei - vi glemmer ham ikke. Og vi vet at han hadde rett til å sette akkurat denne streken etter sitt liv, som han gjør i selve avslutningsdiktet:

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
Og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -

Disse diktene vil bli stående som et minnesmerke, ikke over nederlag, men over seier.

(Dagbladet 10. nov. 1951)