Torbjørn Yggeseths mareritt?

HOPP: Ifølge Dagbladet 24.05 får de unge hoppkvinnene adgang til VM, enten i 2009 eller i 2011. Anette Sagen jubler: «nå er jentehopp en \'\'ordentlig idrett\'\'» (Dagbladet 30.05). Hun er imidlertid ikke helt fornøyd før FIS (Det internasjonale skiforbundet) godtar skiflyging for kvinner. Vinteren 2004 bidro bl.a. Dagbladet til at fire unge kvinnelige hoppere fikk delta som testflygere i Vikersund mot Torbjørn Yggeseths ønsker. Den gang var argumentet bl.a. at halvparten av utøverne ikke kunne hoppe: «... (de) driver med noe som minner om aking.» (Aftenposten, 11.02.04). Nå er han på banen igjen med ny kreativ sigarføring: «Vi vil ikke vanne ut konseptet (skiflyging) med altfor mange renn og ulike typer hoppere.» Det forstår jeg som en gjenskaping av et nesten utdødd tenkemåte om kvinne- og mannsidrett. Kvinnelige og mannlige «egenskaper» sees som motsetningsfylte. Derfor ødelegger kvinner symbolverdien i en idrett, når de viser at også de kan. Forestillingen om det djerve hoppet, tøffheten, teknikken, ja hele prestasjonen renner ut i ingenting.

DE FLESTE organiserte idretter er konstruert av menn og lagt slik til rette at mannskropper skårer høyere enn kvinnekropper. I skihopping og skiflyging med v-stil kan den biologiske forskjellen «tilsløres» ved å la kvinnene ha et lengre overrenn, slik at de får større fart ut fra hoppet. På denne måten kan de oppnå samme lengder som menn. Mannlige hoppere i kombinert har som regel større fart i overrennet enn spesialhopperne. Det er kanskje det som skremmer Yggeseth? Med større fart kan kanskje kvinner hoppe lengre enn menn? Det sterke kjønns biologiske fortrinn i en idrett der Norge har stolte tradisjoner, står da i fare for å vannes ut. Forståelsen av det maskuline fortrinn i idrett kan slik sett forsvinne fra publikums blikk. Hva blir det da igjen av den maskuline dominans i skiflyging? Kan-skje det er Yggeseths mareritt?