PROGRAMSKAPER Tore Strømøy er lei av kritikk av programmer der utenlandsadopterte barn får hjelp til å finne sine biologiske foreldre. Journalist Hanne Eide Andersen som selv er adoptert fra Korea mener «Tore på sporet» skaper tro om at en først kan bli lykkelig når en har funnet «røttene». Tore selv avviser kritikken og mener at det største problemet er «vår»(?) redsel for å snakke om adopsjon. Hvorfor er det så farlig å vite hvor man kommer fra, spør han, mens en av hans kommentatorer mener det bør være en menneskerett å kjenne sin bakgrunn. Sosialantropologen Signe Howell har rapportert at kostbare reiser til adoptivbarns opprinnelsesland har økt i omfang og popularitet, og at det ikke er barna, men de voksne, som er pådrivere. Også de har kanskje begynt å tro at barnas lykke henger sammen med kjennskap til «røtter».

MEN HVA ER «røtter» og hvordan får man eventuelt dem? Det har Eide Andersen diskutert før. I en artikkel i Dagbladet Magasinet forteller hun om samtalen med en psykolog og seksjonsleder i et statlig organ for godkjenning av adopsjonsforeldre. Han mener at alle mennesker har en form for ankerfeste i det landet de er født i og at de fleste utenlandsadopterte har en naturlig interesse for fødelandet sitt. Han tror man blir rotløs uten dette festet og han syns det er trist å tenke på hva de som ikke utforsker ankeret går glipp av. Selv er jeg født i Østfold og bodde der til jeg var rundt 1 ½ år. Har jeg røtter der og blir jeg kanskje lykkeligere hvis jeg finner dem? Jeg husker ingenting fra den tiden og det har ikke før nå gått opp for meg at jeg burde gjøre Østfold til reisemål. Hadde jeg hatt en naturlig interesse for Sverige hvis jeg var født noen mil lenger øst?