Tore i koret

I en nasjon med økt innvandring og store porsjoner fremmedfrykt er det potensielt farlig å bidra til at kategorien «alminnelig norsk» blir et spørsmål om biologisk slektskap og «røtter».

PROGRAMSKAPER Tore Strømøy er lei av kritikk av programmer der utenlandsadopterte barn får hjelp til å finne sine biologiske foreldre. Journalist Hanne Eide Andersen som selv er adoptert fra Korea mener «Tore på sporet» skaper tro om at en først kan bli lykkelig når en har funnet «røttene». Tore selv avviser kritikken og mener at det største problemet er «vår»(?) redsel for å snakke om adopsjon. Hvorfor er det så farlig å vite hvor man kommer fra, spør han, mens en av hans kommentatorer mener det bør være en menneskerett å kjenne sin bakgrunn. Sosialantropologen Signe Howell har rapportert at kostbare reiser til adoptivbarns opprinnelsesland har økt i omfang og popularitet, og at det ikke er barna, men de voksne, som er pådrivere. Også de har kanskje begynt å tro at barnas lykke henger sammen med kjennskap til «røtter».

MEN HVA ER «røtter» og hvordan får man eventuelt dem? Det har Eide Andersen diskutert før. I en artikkel i Dagbladet Magasinet forteller hun om samtalen med en psykolog og seksjonsleder i et statlig organ for godkjenning av adopsjonsforeldre. Han mener at alle mennesker har en form for ankerfeste i det landet de er født i og at de fleste utenlandsadopterte har en naturlig interesse for fødelandet sitt. Han tror man blir rotløs uten dette festet og han syns det er trist å tenke på hva de som ikke utforsker ankeret går glipp av. Selv er jeg født i Østfold og bodde der til jeg var rundt 1 ½ år. Har jeg røtter der og blir jeg kanskje lykkeligere hvis jeg finner dem? Jeg husker ingenting fra den tiden og det har ikke før nå gått opp for meg at jeg burde gjøre Østfold til reisemål. Hadde jeg hatt en naturlig interesse for Sverige hvis jeg var født noen mil lenger øst?

EIDE ANDERSEN er 27 år og kom til Sunndalsøra 1 år og 4 måneder gammel. Hvorfor mener ikke psykologen foran at hun har sitt ankerfeste der? Hvorfor mener ikke Tore at det er der hun kommer fra, og hvorfor er det ikke Sunndalsøra kommentatoren oppfatter som hennes bakgrunn? Hva skjuler seg i logikker om «bakgrunn» og «komme fra» når man ikke kommer fra det stedet og den familien man har vokst opp i og levet mesteparten av sitt liv sammen med? Den samme type spørsmål kan stilles når forsker på adopsjon, Monica Dalen hevder at adopterte barn har to sett foreldre og at de har et tap av familie, slekt og fødeland å forholde seg til - helt uavhengig av om barna selv oppfatter det slik eller ikke. Hva kan logikker som dette bidra med i forhold til opplevelser av tilhørighet, samhørighet og likhet mellom mennesker i et gitt land?

DET TALEKORET Strømøy deltar i er problematisk. For det første pådytter det utenlandsadopterte barn som gruppe en identitet og selvforståelse mange av dem ikke kjenner seg igjen i. Uansett hvor alminnelig norsk en utenlandsadoptert måtte føle seg, får vedkommende her beskjed om at «egentlig» er hun eller han ikke det. For det andre får dette koret ekstra makt når det taler fra posisjoner mange lytter til. De fleste stoler på at eksperter vet mer om hvordan det egentlig «er» enn menigmann. Når «Tore på sporet» bekrefter at utenlandsadopterte har røtter et annet sted, forstår vi enda bedre at ekspertene har rett. I såkalt beste sendetid og med NRK som garantist for kvalitet, blir 1,2 millioner seere pådyttet og får bekreftet «sannheten» om at utenlandsadopterte barn ikke rett og slett er norske.

I ET NASJON med økt innvandring og store porsjoner fremmedfrykt er det noen særlige grunner til at det er problematisk og potensielt farlig å bidra til at kategorien «alminnelig norsk» blir et spørsmål om biologisk slektskap og «røtter». Litteraturviteren Geir Follevåg har vist hvilke andre stemmer som taler i det samme koret: De tilhører åpenlyse rasister og nasjonalister som bruker argumenter om biologi og blodsbånd i en propaganda om hvem som «egentlig» hører til i Norge. Utenlandsadopterte bør sendes «hjem», alternativt kan de få bli dersom de lar seg sterilisere. En annen mindre grotesk, men likevel alvorlig logisk kortslutning ligger også snublende nær. Dersom mennesker med «røtter» et annet sted får problemer, kan det være fort gjort å komme på ideer om manglede ankerfeste: Tenk å leve avskåret fra sine «røtter». Tenk å måtte leve med tap av en hel slekt og et sett foreldre. Ikke rart belastningen kan bli så stor at det går galt. Og så behagelig for «oss» når andres eventuelle problemer kan kobles til «røtter» og ikke til om deres omgivelser på denne og tusen andre måter har gjort det klart at de ikke helt hører til her.

ROTMETAFOREN naturliggjør forskjell og skiller ved hjelp av assosiasjoner til blodsbånd og/eller ulik kultur. I nynazistisk tapning kommer den rangeringen som kan bygges inn grelt fram. Men også uten denne rangeringen kan meningsinnholdet i metaforen bidra til å peke ut posisjoner utenfor kategorien «norsk» for så vel utenlandsadopterte som såkalte bindestreksnordmenn, med eller mot deres ønsker. Dette er utøvelse av makt på mikronivå. Med sosialantropologen Marianne Gullestad er det grunn til å minne om at tilhørighet og selvfølelse ikke er noe man «har» en gang for alle, men noe som erverves, forhandles, bekreftes eller avvises i samarbeid med andre. Og videre: En enkelt velmenende kommentator som underforstår at utenlandsadoptertes menneskerett med hensyn til å kjenne sin bakgrunn ikke dreier seg om kjennskap til Sunndalsøra, skader sikkert ingen. Men de mange små og jevnlige ytringene i talekoret, støttet og forsterket av de store, teller.