Tore i teten

Der tv-selskapene konkurrerer om en stadig mer selvforstått moderne og urban helgeunderholdning, er det fortsatt den mer distriktsvennlige Tore Strømøy og hans «Tore på sporet» som har den høyeste ratingen. Men er nå det så rart, egentlig?

Strømøy blir sett av godt over millionen, ifølge tall fra Norsk Gallup. Mange av dem mangler byenes tallrike underholdningstilbud utenfor hjemmene, men det alene forklarer ikke høye seertall. «Tore på sporet» forteller levende historier om folk flest og for folk flest, og gjerne på den måten folk flest fortsatt vil høre dem. På sitt beste ivaretar Strømøy noe av den tradisjonen som er på hell i norsk tv-underholdning. I hans programmer fins både ekte følelser og ekte opplevelser, der felles også ekte tårer. Slikt skaper innimellom ekte sentimentalitet i tv-stolen.

Familie

I svakere øyeblikk kladder det mer for Strømøy, da går han og de han skal hjelpe seg bort i følelser som burde bli bearbeidet med avslått kamera. Men i går kveld var han «innenfor». Hannelore fra Bergen tålte godt å møte sine hittil ukjente tyske søsken. På vegne av den en gang adopterte Ann-Elise Vik Jacobsen i Halden hadde sporhund Tore og hans redaksjon bedrevet et omfattende arbeid for å finne hennes kjødelige familie i USA. Det ble en ganske spennende tur, men etter noen sporadiske lørdagsbesøk hos Strømøy synes jeg fortsatt hans leting etter en utvandret nordmørings ukjente øy i Stillehavet pirrer nysgjerrigheten mest.

«Studiofamilie»

Nest største seermagnet i NRK er fortsatt Fredrik Skavlan, som med sitt «Først & sist» på fredagskvelden nådde over 900000 lisensbetalere og tjuvkikkere på forrige rating. Han er en programleder med seertekke, men også med journalistiske evner langt ut over de interkollegiale treffene han i økende grad inviterer til. Programmet er homogent i den forstand at det likner et rødvinstreff mellom folk som kjenner hverandre bedre enn de strengt tatt vil innrømme. Hvor TV2-sjef Kåre Valebrokk kan flørte både med NRKs programleder og sin egen manglende integritet. I studioscener som er farlig nær det svenskene gjerne kaller «ömsesidigt onanerande».

Men slikt fenger, tydeligvis. Likevel, eller nettopp derfor, har jeg en følelse av at det er Tore Strømøy som faktisk er på sporet av en tapt tv-tid.