Tore Rems fasit

TORE REM

har anmeldt min bok Islam i en moderne verden. Et essay om dialog her i avisa 20. september. Hans hovedtese er at jeg «sitter på fasiten, i antroposofisk innpakning», noe som får meg til å «skjære alle over Steiners kam», slik at forskjellene mellom verdensreligionene forsvinner. Dermed forsvinner også den fornuft jeg i andre sammenhenger måtte være i besittelse av, og jeg føres inn i «obskur argumentasjon, tallmagi og tankegymnastikk». Her er det snarere Rem som sitter på en fasit jeg som forfatter av boka ikke kjenner, noe som får ham til å komme med gale påstander om innholdet i boka - blant annet at jeg tror det finnes én eneste «sann» form for islam, når jeg faktisk skriver og argumenterer for det motsatte, at vi aldri møter «islam», «kristendommen» eller «Vesten» i ren form, men alltid representanter for religionene og kulturene.

Jeg har aldri lagt skjul på min respekt for Rudolf Steiner som tenker og filosof; for et par år siden ga jeg også ut en bok om hans sosiale ideer. Men at Steiner eller en «antroposofisk innpakning» skulle ha æren eller ansvaret for mitt syn på islam og vesten, er en påstand som i beste fall røper at Rem kjenner Steiner bedre enn jeg gjør.

Riktignok siterer jeg Steiner om islam og kristendom, men da som en i en rekke av flere som ser likheter, ikke forskjeller mellom de to religionene. I og med den høye respekt «Profeten Jesus» nyter i islam, er dette et lite oppsiktsvekkende synspunkt - bortsett fra for dem som ikke kjenner videre til islam.

HVA «TALLMYSTIKKEN»

angår, antar jeg at Rem tenker på min parallellføring mellom det muslimske årstallet 1424, som i vestlig tidsregning heter 2004, og det europeiske året 1424. Det er et litterært grep jeg har lånt fra en artikkel skrivet av The Economists mangeårige redaktør, Brian Beedham, slik det også fremgår av notene i boka.

I likhet med ham tror jeg på muligheten for en dialog mellom de to kulturområdene. Det har tydeligvis Rem ingen tro på. Det er hans sak.

Det er imidlertid ikke bare hans sak når han i en anmeldelse utgir sine egne påstander om innhold og undertekst i boka som et innholdsreferat, og derved gir boka et innhold som er noe nær det motsatte av hva som faktisk står der.