Tore treffer

Det er igjen lett å slakte «Tore på sporet», premiere på NRK1 klokka 20.55. Med tilbakelent distanse og kritisk blikk kan selvsagt programmet omtales som sentimental snufs- og hulk-underholdning, av aller bredeste slaget. Men det ville være for lettvint.

Historien om ekteparet Bjørn og Annouso Røe gir klump i halsen. I 1965 fødte greske Annouso tvillinger på sykehuset i Athen. Hun fikk vite at den nyfødte gutten døde. Men kanskje ble sønnen stjålet og solgt? Kanskje lever han i dag?

Tore Strømøy har fulgt sporene i fire år. - Var dere lette å lure den gang, spurte programlederen i studio. - Ja, vi var nok det, innrømmet Bjørn.- Jeg tror han er i live og jeg tror han er i Europa. For jeg vil ikke at han skal være i USA, sa vakre Annouso.

Historien ryster og rører oss. Kanskje berører den oss fordi den dramatiske historien fortelles såpass nøkternt. Og fordi ekteparet Røe virker som veldig flotte, varme folk. Og fordi svarene ennå ikke foreligger. Hva skjedde? Altså må vi følge med utover høsten.

Følelser

«Tore på sporet» er laget for å spille på følelser. Selvsagt. Men det er renslig gjort. Programmet er laget med grunnleggende respekt for deltakerne. Tenk bare på hvordan disse historiene kunne blitt klisset til i TV2- eller TVNorge-regi.

Deltakernes liv og følelser blir ikke såpe-tv hos Tore. Så når Mari Bjerland fra Vest-Agder møter sin bror, Joe T. Lindsoe (prest i USA) etter 71 år, foregår gjenforeningen i verdige former. Det kunne blitt en forferdelig tåreperse.

- Han er veldig kjekk, sa Mari om broren og ga ham ei kofte. Litt av en familieklan presten plutselig ble medlem av, forresten. Tolv barn og 28 barnebarn. Alle i norske kofter.

Tore Strømøy er flink til å fortelle historier, han kan fjernsynshåndverket. Han bruker klisjeer, men holder seg unna utenpå-sentimentalitet. Han er dyktig og virker alltid troverdig.

Tore er brusjet opp: Mannen som er best uten manus, sitter selvsagt ved PC-en i cafékulisser. Gode, gamle Harry-Tore har beholdt midtskillen og breddeappellen selv om han nå stiller i dress.

Antikk

Situasjonskomedien «På grensen», også NRK1-premiere i går, var syltynn og særdeles lite artig. En slapp komiserie der norsk-svensk grensetullball er opplegget, og det kan ikke bli morsomt. Svorsk moro i 2000? Er ikke det veldig fjernt, da? Eller er tekstene skrevet på 1950-tallet?