Torgersen-saken må prøves på ny

Er endringen av de straffeprosessuelle regler tilstrekkelig virkemiddel for å senke terskelen for gjenopptagelse av straffesaker, eller bør statsadvokatene fratre sin deltagelse i etterforskningen i straffesaker?

Mye tyder på at det siste er svaret, etter at to professorer nylig har sådd sterk tvil om indisiematerialet i Torgersen-saken. Hvordan kan så undertegnede være sikker på at statsadvokat Lars Frønsdal tar feil og at Torgersen er uskyldig? Det er nettopp det jeg ikke er, eller kan være. Etter de senere dagers professorale uttalelser om de fellende indisiene i drapssaken fra 1958, er det bare Torgersen - og han alene - som kan vite med sikkerhet hva som skjedde om kvelden 7. desember 1957. Og det er dette som bør være det vektigste argument for gjenopptagelse av hans sak, dersom vi i dag mener at vi lever i en rettsstat. Usikkerheten. Slik må det også være for statsadvokaten om han gikk til sitt lønnkammer, i stedet for å la den etterforskningsmessige og historiske konteksten sette skranker for hans intellektuelle pro et contra.

For Torgersen-saken inneholder rent faktisk like mange skrantende indisiekjeder som Liland-saken. La oss derfor dvele et øyeblikk ved de indisier som felte Fredrik Fasting Torgersen i Eidsivating lagmannsrett 16. juni og likeens foranledningen til rettssaken:

Klokken 01.27 7. desember 1957 blir det meldt om brann i kjelleren i Skippergata 6B - ikke langt fra Oslo østbanestasjon. Brannfolkene finner en død pike i kjelleren og begrenser slukningsarbeidet for ikke å ødelegge spor. Den drepte er den 16 år gamle Rigmor Johansen, som er hjemmehørende i gården. Liket ligger under noe brennbart materiale, blant annet et juletre som er forsøkt tent på. Men det er ingen ild eller røykutvikling.

En halv time før, klokken 00.58, ble 23 år gamle Fredrik Ludvig Fasting Torgersen arrestert av to politimenn i Havnegata, mistenkt for sykkeltyveri. Torgersen forklarer at han hadde lånt sykkelen og var på vei hjem etter å ha fulgt en pike hjem.

Torgersen blir brakt til avhør, og snart får han mordmistanken på seg. Tiltalen mot Torgersen lyder på voldtektsforsøk, drap og forsøk på mordbrann. Året etter blir han dømt i Eidsivating lagmannsrett til livsvarig fengsel og 10 års sikring i henhold til tiltalen.

Torgersen hevder han er uskyldig, noe han forøvrig har fremholdt i mer enn 40 år, og anker. Høyesterett avviser hans anke. Under rettssaken blir det avhørt fem vitner, som alle hevder de så en mann følge etter Rigmor Johansen bort til Skippergata 6B. Hun har da tatt farvel med sin venn utenfor Østbanen klokken 22.40. I en pølsebod i Dronningens gate kjøper hun epler og sier til innehaversken at en mann følger etter henne. Innehaversken snakker til denne mannen. Lenger borte i gaten blir de to observert av en frisørmester, videre to vitner idet de går inn porten i Skippergata, og endelig av det femte vitnet mens de står inne i gangen bak porten.

I gjenopptagelsesbegjæringen blir det påpekt at ingen av vitnene med sikkerhet kunne si det var Torgersen de så. De skal alle ifølge sine forklaringer for politiet og under rettsforhandlingene ha sett en mann som var høyere enn Torgersen gå sammen med Rigmor Johansen.

Høyesterettsadvokat Tor Erling Staff som i 1972 begjærte gjenopptagelse, reiste den gang sterk tvil om hovedvitnet, som påsto at han så Torgersen komme ut av porten leiende på en sykkel. Vitnet var en sterkt belastet kriminell. Han var tilfeldig ved åstedet på vei hjem utenbysfra etter en rømning fra fengsel. Staff viste til en fange som hadde prøvd å fremstå som vitne under rettssaken for å fortelle at hovedvitnet hadde kjøpt narkotika av fangen og trolig var i sterk rus da Torgersen skal være sett i Skippergata. Fangen som hovedvitnet skal ha kjøpt narkotikaen av, ble aldri fremstilt for retten. Staff hevdet likeens at hovedvitnet gjentagne ganger skal ha sagt at han avga uriktig forklaring under rettsforhandlingene mot Torgersen.

Dessuten pekte hovedvitnet under åstedsbefaringen på feil hus. Nummerskiltet på nummer 9 hadde nemlig løsnet og blitt til nummer 6. Torgersen ble derfor i all hovedsak dømt på de såkalte «tause vitner» - som indisiet om bittet i Rigmors bryst, som de sakkyndige mente måtte stamme fra Torgersen. Det må sterkt understrekes at det på det tidspunkt aldri var hendt at noen var blitt dømt på slikt grunnlag, og at det den gang ikke fantes sakkyndige som kunne uttale seg sikkert om dette. Dette kommer da også til uttrykk i sakkyndige prof.dr.odont. Jens Wærhaugs forklaring til retten: «Bittsporene i drepte Rigmor Johansens bryst kan med en til visshet grensende sannsynlighet sies å være etterlatt av Fredrik Fasting Torgersen. Det kan ikke utelukkes at andre har gjort det...» Tannbittet ble likevel avgjørende for domfellelsen av Torgersen. Snart 40 år senere skriver statsadvokat Lars Frønsdal likevel til lagmannsretten at dette indisiet er en mindre viktig del av beviskjeden mot Torgersen og at anken derved er anbefalt avvist.

Et annet sentralt punkt i beviskjeden mot Fredrik Fasting Torgersen var hans alibi med den piken han hadde fulgt til sentrum, da han ble arrestert med sykkelen den skjebnesvangre natta til lørdag 7. desember 1957. Pikens navn var ifølge Torgersen Gerd. Han skulle treffe henne neste dag. Politiet fikk tid og sted, men valgte å ikke sjekke denne opplysningen.

Et tredje springende punkt er tidsmomentet. I gjenopptagelsesbegjæringen av 1972 ble det pekt på at dette punktet i beviskjeden måtte sjekkes opp på nytt. Torgersen oppholdt seg nemlig på Kafé Hjerterom ved Hambros plass øverst i Pilestredet klokken 22.30. Det er temmelig langt derfra til Dronningens gate. Et par skal også ha sett Torgersen ved Grand omkring klokken 22.45- 22.50, altså ti minutter etter at Rigmor Hansen skal ha følt seg forfulgt av en mann ved Jernbanetorget. Statsadvokat Lars Frønsdal tillegger ikke dette momentet vekt. Rigmor Johansen skal videre ha hatt hudavskrapninger under neglene som tegn på kamp, da hun ble funnet av politiet i Skippergata natt til 8. desember 1957. Torgersen hadde ingen kloremerker på huden da han ble arrestert.

Endelig har vi de tekniske spor som angår barnålene og blodsporene som skal være funnet i og på Torgersens dress, samt avføring som skal være funnet på Torgersens sko. Som en kuriositet må likevel nevnes at politiet har «rotet bort» disse vitale bevisene. En DNA-analyse av blodet som skal ha vært på Torgersens dressbukse, og som i dag kunne frikjent Torgersen, er på den bakgrunn umuliggjort. Barnålene som skal ha vært funnet i Torgersens dress er likeens borte, men av en eller annen merkelig grunn ikke de barnålene som skal ha vært funnet i kjelleren i Skippergata 6B. Professorene Klaus Høiland og Carl Morten Laane har nylig etterprøvet de sakkyndiges uttalelser om barnål- og avføringsindisiet i retten i 1958 og konkluderer med at rapportene er verdiløse både som vitenskapelige arbeid og som indisium. Det må også anføres at politiet ikke greide å etterspore mannen som Torgersen kjøpte dressen av og som hadde brukt dressen under en flukt fra svensk politi i skogene i Sverige. Det på tross av at mannen på det tidspunkt satt i politiets varetekt i Drammen og burde vært lett å få tak i.

Alt det ovennevnte anskueliggjør sakens kompleksitet, men også hvor innvevet statsadvokaten er i politiets kontekstuelle fortolkning, når han innstiller på avslag på gjenopptakelse for lagmannsretten. Parallellene til påtalemaktens argumentasjon mot gjenopptagelse i Per Liland-saken, og som advokat Erling Moss har gjort til drøye 600 sider innsiktsfull lesning i boken «Saken Per Liland», er derfor slående. Moss' bok burde i seg selv få statsadvokaten til å se seg om etter andre innfallsvinkler enn gamle rettsdokumenter og politietterforskningsmateriale. For det hjelper ikke stort om terskelen for gjenopptakelse i straffesaker ved endring av de straffeprosessuelle regler er senket, så lenge statsadvokaten forblir i juristeriets vanetenkning. Derved går statsadvokaten, og det gjelder langt fra bare Frønsdal, i spann med Galileo Galileis motstandere, som nektet å se i hans stjernekikkert fordi den ville ha sprengt deres verdensbilde. Enkeltindividets rettssikkerhet må likevel være overordnet påtalekollektivets prestisjebehov.