TILBAKE TIL RØTTENE: Tori Amos utforsker sin urfolksarv på «Native Invader», men makter overhodet ikke å lage interessant musikk ut av det, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
TILBAKE TIL RØTTENE: Tori Amos utforsker sin urfolksarv på «Native Invader», men makter overhodet ikke å lage interessant musikk ut av det, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Tori Amos – «Native Invader»

Tori Amos' nye album inviterer til lite annet enn mildt ubehag

Platt og pretensiøst.

ALBUM: Når alt kommer til alt, er den verste kunsten den som er platt og pretensiøs på samme tid. Si hva du vil om den hjernedøde planetplagen «Despacito», men den innbiller seg i hvert fall ikke å stikke dypere enn den faktisk gjør.

Native Invader

Tori Amos

2 1 6
Plateselskap:

Decca

«Albumet inviterer til lite annet enn mild irritasjon. Andre følelser – vemod, glede, ambivalensen som all interessant musikk utforsker – er fullstendig fraværende. Og hvorfor låter det så datert?»
Se alle anmeldelser

I mine ører er det eneste mysteriet ved musikken til Tori Amos storheten som mange mener å høre i den. Det er for lettvint å mene at det handler om identifikasjon: Amos’ tekster dreier seg i overveiende grad om hvordan det er å være kvinne i en patriarkalsk verden, men som Madonna synger på en av sine aller beste låter, skulle jeg veldig gjerne visst «What It Feels Like For A Girl».

«Native Invader» er den amerikanske låtskriverens 15. studioalbum, og et av hennes mest naturfikserte. En reise gjennom Appalachia-fjellkjeden i hjemlandet – hvor hennes morfar, som er cherokee-indianer, stammer fra – utgjør albumets utgangspunkt.

Det at Amos’ stemme har en del til felles med Kate Bushs, forsterker fornemmelsen av at «Native Invader» er en fjern slektning av fabelaktige «50 Words for Snow» (2011). Men der Bushs seneste mesterverk får meg til å føle meg ett med evigheten, inviterer Amos’ enormt mye grunnere utgivelse til lite annet enn mildt ubehag. Andre følelser – vemod, glede, ambivalensen som all interessant musikk utforsker – er fullstendig fraværende.

Og hvorfor låter «Native Invader» så datert? «Wings» byr på en blek versjon av postrave-produksjonene som stod så sterkt ved tusenårsskiftet, mens «Broken Arrow» velter seg i et usexy funkriff med samme forgangne forbruksdato. Progrock-pastisjen «Cloud Riders» er like lite appetittvekkende. For ikke å nevne den direkte frastøtende balladen «Bang», som forsøker å sette ord på voldskulturen som er USAs fundament.

Riktignok finnes det én helt kurant låt på albumet. «Wildwood» benytter seg også av progrockens soniske arsenal, men styrer i stor grad unna de påtatte eksentrismene som vanligvis gjør Amos så utmattende å lytte til. Som tømmer på vei ned et elveløp, flyter den ganske så grasiøst.

Det holder dessverre ikke. Livet er altfor kort til å kaste det bort på utgivelser som dette, som verken eier humør, smak eller reell substans.