Tori Amos

Fjorårets «From The Choirgirl Hotel» var mer direkte og faktisk også mer fokusert. Men med «To Venus And Back» vandrer like fullt Tori Amos ut av 90-åra som en av popkulturens sterkeste og mest uredde kvinnestemmer.

Låter som «Cruel», «Spark», «Raspberry Swirl» og «Iieee» fra fjorårets lille juvel av et album er umiddelbart mer forførende og berusende enn materialet på «Venus».

Om universet til låtskriveren, tekstforfatterer og musikeren Tori Amos kan man like fullt fortsatt si: sofistikert, dramatisk, delikat, sexy, intrikat, intelligent, sårt. Tori er offeret og heltinnen, flink, alvorlig og pianospillende pike, baben og bitchen. Hun er dyp, leken, naiv, uutgrunnelig. Hun har lidenskapen, livsgleden, det utrøstelige i seg. Hun er en skadeskutt spurv, en treffsikker popdronning, en helstøpt, utfordrende, trygg, innsmigrende, teatralsk og søkende kunstner. Den rødhårede, den smågale, den eksperimenterende.

Tori Amos' femte album er et bugnende overflødighetshorn av et album. Et dobbeltalbum bestående av 11 nye låter spilt inn i studio og 13 ikke så nye spilt inn live på fjorårets USA-turné. Livedelen er så langt fra en forflata best-of-samling man kan komme. På «Cornflake Girl» går besjelet musisering og Amos' snerrende og sanselige låtskriverkunst opp i en høyere enhet. At Billy Corgan har grini seg til å få trommis Matt Chamerlain med i Smashing Pumpkins igjen, synes særdeles forståelig.

Pass deg for Amos' piler. De kan ha en besettende kraft i seg.