Tori på tomgang

Skivebom – igjen.

CD: Kjære gud, må du holde en skånende hånd over alle dem som presterer knallsterkt i starten av karrieren. De har det ikke lett. Tori Amos slo ned som ei bombe med 1992- og 1994-utgivelsene «Little Earthquakes» og «Under The Pink», men 17 år seinere har hun fortsatt til gode å toppe dem.

På sitt tiende album er hun lengre unna enn noen gang.

Trivialiserer

Tori Amos’ slående særpreg, operavokal og dramatisk pianohåndtering krever utvikling for at ikke alt skal høres likt ut. Tori ser ut til å ha skjønt det nå, og mens forrige utgivelse «American Doll Posse» var full av nittitallsrock, er det nå programmerte trommer, synth og heavyinspirerte gitarriff som skal ta musikken hennes et steg videre. Uheldigvis bidrar dette utelukkende til å trivialisere og cheezyfisere Tori Amos. På sitt verste framkaller den syntetiske, spinkle lyden bildet av en overivrig bryllups-keyboardist som jazzer opp bestemor på scenen.

Omfangsrikt

Etter 2000 begynte Toris utgivelser å ese ut, og «Abnormally Attracted To Sin» er på 17 fullvoksne låter. Vanligvis et tegn på for mye råderett i plateselskapet, men her kan de slappe rammene ha vært en fordel. Det er nemlig gitt plass til et knippe ikke-teknofiserte sanger, som folkinspirerte «Not Dying Today» og Tori-fundamentalister får også sitt i den vakre balladen «Maybe California» der symfoniorkesteret muligens gir Tori den magien hun leter etter – mens «Mary Jane» viser at det fortsatt kan være nok med bare Tori og et piano for å vekke oppmerksomhet.

Det er ikke lett å være Tori. Når heller ikke dette «nye grepet» var det som skulle til for å sette henne tilbake på dagsorden, hva er det da? Ikke vet vi, men har man noe å komme med burde jo ikke et artistisk talent, særpreg og gode utgivelser på samvittigheten være en ulempe.