Torkjell Berulfsen

Torkjell Berulfsen og makker Knut Borge skulle sende Nitimen fra Bergen. For å piffe opp sendingen sendte de bud på en levende pingvin. Det ble en dyr sending. «Sofus» dreit teppet i filler og voldtok monitoren.

- PINGVINEN SOFUS ANKOM med tillatelse fra Landbruksdepartementet og med grønt skjerf rundt halsen. Han så ut som Fred Astaire. Vel inne i studio dreit Sofus teppet i filler og la seg i bananpositur på golvet.

Der lå han og var lite interessert i å piffe opp noen radiosending. Redningen kom i form av en kassett.

- Vi satte på pingvinens paringsignal på monitoren. Da våknet Sofus til liv. Han spratt opp som et lyn og stormløp rett på monitoren. Der sto han og prøvde å pare seg til monitoren kollapset. Han voldtok den i hjel.

- Phiif, sier Torkjell og blåser for å demonstrere lyden i en isundpult monitor til 10000 kroner.

Ikke lenge etter var Berulfsen og Borge opptatt som æresmedlemmer i Norsk Pingvinforbund.

Torkjell Berulfsen er stor i kjeften. Det bare virker ikke slik. Han sitter så avslappet, prater så rolig og er så...totalt ulv i designerklær. Bare hør:

- Når vi nordmenn gjør oss selv til målestokk for en hel verden, blir det helt feil. Det finnes flere homofile filatelister enn det finnes nordmenn. Vi er så prektig moralske i Norge. Før i tida hadde man lystbåter, nå heter det fritidsbåter. Lyst er «fy».

Berulfsen øyner en sjanse til å bruke et sitat.

- Lyst er suspekt i dette landet hvor, sitat André Bjerke, «hver gledes blaff får sin velfortjente straff».

DU HAR EN BUTTON der det står «jeg har aldri vært på IKEA», gull rundt håndleddet og på fingrene, sølvgrå kabriolet, 30 klokker, Gucci-briller og en lighter det stadig refereres til...

- Den er i børstet stål og gull.

- Og prisen?

- Den kostet 3500 kroner. Skal jeg først ha noe, skal det holde.

- Men du er rik?

- Bankutskriftene er egenproduserte versjoner av sataniske vers. Det er stort sett negative tall, jeg har et høyt forbruk.

- Du handler klær i Bogstadveien og i Nice. Forfengelig?

- Jeg oppfatter ikke meg selv som forfengelig. Men hvis det å forsøke å være velkledd er forfengelighet, er jeg forfengelig. Hvis det å være flekkfri og pusse skoene er forfengelighet, er jeg forfengelig.

Selv oppfatter han det mer som et bidrag til sine medmenneskers mentalhygiene.

Det andre Berulfsen sier til meg (det første var «hei» og det det tredje «jeg trodde journalister gikk i dress og ikke shorts») var:

- Sist kjøpte jeg bil etter øyefargen, nå kjøpte jeg etter hårfargen.

Jeg løfter på det venstre øyebrynet.

- Den røde øyefargen har jeg etter lange kvelder på byen, forklarer Berulfsen.

- Eller lange kvelder på Bastøy-ferja?

- Hvordan har du funnet ut det, da?

Han tenker litt.

- Jeg sto på toppen av ferja og kastet tomflasker ned i pipa. Det skramla stygt nedi der.

- Du var dritings?

- Det var i russetida, kan du skrive. Programleder: Dave Allen var den store standupkomikeren. Han satt på en barkrakk og fortalte vitser.Litteratur: Hamsun.Musikk: Italiensk barokk, Vivaldi.Film: «12 edsvorne menn» med Henry Fonda.Mat og drikke: Jeg blir mer og mer glad i fisk for hver dag som går. Og med fisk på bordet er veien snublende kort til en flaske rødvin.Beste TV-minne: Det programmet er ennå ikke sendt. Akevittprogrammet i min nye serie «Edle dråper» hadde jeg sånn glede av lage.Verste TV-minne: Da jeg jobbet i Reiseradioen ringte det inn en overblid og lykkelig herre fra Ekornveien i Tønsberg. «Er det ekornet selv jeg snakker med?» var min åpningskommentar.- Nei, jeg sitter i rullestol, jeg, svarte innringeren.Aktuell med: «Dykk i arkivet» på NRK1. Torsdager kl. 19.50.

HELE GLEDEN VED Å eie en kabriolet er å kjøre sakte og spille musikk, mener Torkjell.

- Det å høre Vivaldi og fuglesang i åpen bil er for meg lykken.

Med den riktige musikken kan han visstnok bruke et døgn på å kjøre fra Oslo til Kristansand.

- Jeg føler meg ofte som et vedheng til min egen bil.

- Ja, men du er bilgær'n?

- Jeg har fått et stempel som bilgær'n. Mesteparten av mitt liv bruker jeg på å ikke være bilgær'n. Men neida, jeg er bilgær'n.

Helt uinteressert er han i hvert fall ikke. Den forrige bilen var også en sprek Audi Cabriolet. Rød.

- Det deiligste med kabriolet er at «less is more», sier Borgulfsen og spør høflig om jeg kan love ham om at nettopp det utsagnet kommer på trykk.

- Jeg så en snacksy Audi V8 4,2 liter til en million kroner her om dagen. «Se her,» sa selgeren, «dette må være noe for deg.» Et panel gled til side, og satellittnavigasjonsutstyr kom til syne. Så trykte han på en knapp til, og en tv kom fram.

Da sa Berulfsen «fjernsyn er ikke noe man ser på, det er noe man er på». Det er han stolt av.

- Det var det mest blærete jeg fikk sagt. Jeg knuste ham. Torkjell og fotograf Nordahl ler rått. Han begynner å trives nå. Mr. Reiseradioen er god og varm i trøya etter å ha lekt fotomodell i studio. I munnen stikker det ut en hvit pinne med glo på. En cappucino og en dobbel espresso står på bordet og damper. Stemningen er jovial, sofaen er myk og høyrefoten er der den skal være. Lett henslengt over den venstre.

- JEG HAR EN MISTANKE om at NRK har lagt for mange penger i dekorasjonen til at de kan gi seg etter denne runden. Slik forklarer Berulfsen hvorfor serien «Dykk i arkivet» vil dukke opp igjen neste år også. Selv stiller han velvillig opp. For:

- Jeg er rimelig lydig og gjør det jeg får beskjed om.

I dag sender NRK det tredje programmet i sin tredje sesong med «Dykk i arkivet».

- Det er 100000 bånd i arkivet, jeg blir litt svimmel av det. Hva i herrens navn skal man velge?

Det er mye som tyder på at han velger riktig klipp, for en trofast seerskare følger med hver torsdag.

- Folk rekker vel ikke å skifte kanal etter Dagsrevyen, mener Torkjell kledelig beskjedent. Han er i det hele tatt en veldig kledelig mann. Klesskapet er beryktet langt utenfor Marienlyst.

- Jeg har flere skjorter enn Mahatma Gandhi brukte i løpet av et helt liv.

- Hvor mange hadde han da?

- He he, to eller noe sånt.

Torkjell ser seg rundt i rommet, studerer en cd mens han prater. Nysgjerrig?

- Mitt største aktivum og glede er at jeg er konstant nysgjerrig. «Hvorfor» og «hvordan» er de fineste ordene jeg vet. Det å ikke være nysgjerrig er en katastrofal form for fargeblindhet. Jeg elsker nyhetssendinger og program der jeg risikerer å lære noe.

DET ER SPESIELT tv-kanalene «Discovery» og «National Geographic» Berulfsen har tapt sitt hjerte til.

- Jeg kan alt om skilpaddenes egglegging. Jeg får angst av serier som «Glamour» og «Baywatch». De er det fanebærende idioti.

Han er ivrig nå.

- Reklame er bedre. Hvis en kvinne kan hyle ut i ekstatisk lykke over et nytt truseinnlegg, hun være en bedre skuespiller enn de i «Baywatch».

- Har du noen skuespillererfaring selv?

- Ikke egentlig. Jeg og Knut Borge hadde et show på Chat Noir. Det å plutselig skjønne at jeg hver kveld skal stå på den samme scenen og si de samme tingene, var fryktelig.

- Skuespillere kan si at hver forestilling er forskjellig, men det må være noe de trøster seg med.

Han liker å få fram poenget ved å ta et eksempel...

- Du kan tenke deg å spise den samme maten 1000 dager på rad.

...eller to:

- En kokk i lutefisksesongen må hikke av lykke hver gang det kommer en biffbestilling.

ETTER JUL KOMMER TORKJELL Berulfsen med et nytt program på NRK1.

- Børst, sier Berulfsen

- Brennevin på lørdag, fortsetter han.

- Jeg skal plutselig anlegge livsstilsskader i folkeopplysningens navn.

«Edle dråper» heter serien som i seks deler skal fortelle oss historien bak akevitt, sherry, portvin, konjakk, champagne og whisky. Selv liker programlederen «alt, men i hvert sitt glass». Det ligger an til grunnvollsristende avsløringer.

- Jeg skal forklare sammenhengen mellom den skotske nasjonalpoeten Robert Burns, norskættet avholdsfanatisme, den amerikanske mafiaen og et av verdens beste whiskymerker.

- Den amerikanske mafiaen burde møte opp i den norske ambassaden og overrekke blomster hver 17. mai. Uten norskættet avholdsfanatisme hadde ikke den amerikanske mafiaen vært grunnlagt.

SØLVGRÅ: Torkjell Berulfsen kjøpte bil etter hårfargen.