Tornerose i steinrøysa

Man må undres over hvor avsondret Norge egentlig er fra Europa. Strømningene av grunnleggende nytenkning om skole, er omtrent ukjente hos oss.

Undersøkelser viser at norske skoleelever lærer mindre og bråker mer enn elever i andre land. Dette vil et stort flertall av lærere bøte på med mer disiplin og kontroll. Fenomenet kan like godt være et sunnhetstegn hos ungdommen, et naturlig opprør mot et eldgammelt skolesystem som lever sitt isolerte liv i et land der frihet for barn og unge ellers er nådd langt. Grunnlaget for skolen er stadig et konsept som ble skapt i militærstaten Preussen for 200 år siden.

Skolen

Ute i Europa blåser nå vinder av nytenkning og nyorganisering i skolen. Den rusker i hekken rundt et skoleverk som forlengst har sovet sine tilmålte 100 år. Hvem hugger den ned - hvem vekker Tornerose? spør Mosse Jørgensen, leder i Forum Ny Skole.

Ute i Europa blåser nå vinder av nytenkning og nyorganisering i skolen. Den rusker i hekken rundt et skoleverk som forlengst har sovet sine tilmålte 100 år. Hvem hugger den ned - hvem vekker Tornerose?

For hundre år siden kom fagene pedagogikk og psykologi til universitetene. De nye kunnskapene om oppvekst og læring næret kritikken av oppdragelsen og av en skole som forble uberørt av disse kunnskapene. En av de første som blåste i varselsbasunen, var svenske Ellen Key med sin bok «Barnets århundrede» som utkom i 1900. Der skriver hun om «sjelemordene i skolen».

Fra læresteder i hele det tyskspråklige området som da var de ledende kulturland, førte de nye vitenskapene til opprettelsen av reformskoler. Den nye tenkningen førte til en verdensomspennende bevegelse. Norge fikk føling med bevegelsen da Anna Sethne på Sagene skole i Oslo gjennomførte arbeidsskoleprinsippet (læring gjennom praksis), da Pedagogisk Institutt ble opprettet med Helga Eng som leder, og da Bernhof Ribsskog og Anathon Aall laget den første «Mønsterplan for grunnskolen» i 1938. Den bygget på vitenskapelig pedagogikk.

Da Hitler kom til makten i Tyskland, ble de nye vitenskapene kneblet og reformskolene stanset. Noen av dem overlevde i andre land, og drives i dag som privatskoler. Også i Norge stanset den begynnende reformbølgen i det offentlige skoleverket. Den ble sterkt svekket da krigen var slutt og den amerikanske behavioristiske bølgen skyllet inn over oss med tester og målinger. Den passet bra inn i det gamle systemet. Bare noen private reformskoler bygget på Rudolf Steiner og Maria Montessoris idéer, lever igjen etter den store reformtiden.

Den av de tyske reformskolene som hadde vært den viktigste kilden for utviklingen i Norge, var stiftet 1927 i Jena og var sterkt knyttet til universitetet der. Lederen Peter Petersen var professor i pedagogikk. Jena-skolen ble internasjonalt kjent, og både Anna Sethne, Bernhof Ribsskog og Helga Eng hadde kontakt med den.

Det er den som fra 1960 av er gjenoppstått og blitt grunnlag for en voksende bevegelse i Europa. I Tyskland finnes i dag mer enn 50 skoler bygget på Jena-modellen, i Nederland er det 230, og ellers finnes de spredt i Sverige, Danmark, andre land i Europa og i USA og Canada.

Man må undres over hvor avsondret Norge egentlig er fra Europa. Strømningene av grunnleggende nytenkning om skole er omtrent ukjente hos oss. Når elevene nå blir obstanasige, griper lærerne tilbake til 1800-tallets skoletenkning. Nettopp til den formen som kan være selve årsaken til uroen. Den som ikke kjente til barnenaturen og derfor måtte bruke tvang. Den som skapte den store misforståelsen at barn ikke har lyst til å lære.

Noe av det de nye vitenskapene hadde vist, var nettopp at alle barn er født med en iboende lærelyst, med behov for aktivt å undersøke verden omkring seg. Peter Petersen og hans medarbeidere så at barnas egen lærelyst var en ubendig kraft om den fikk virke. Ble den hemmet, kunne den bli destruktiv. Krav om å sitte stille, stå stille, om å tie hemmer læringen. Peter Petersen erklærte at hans pedagogikk bygger på fire søyler: Språk - lek - arbeid - fest.

Jena-skolene er gått bort fra årskullinndelingen av barna. De blander elever av alle aldre i «søskengrupper» på 10- 15 i hver. I disse gruppene har alle ansvar og omsorg for hverandre. Dertil har de praktiske oppgaver for fellesskapet som matlagning og renhold.

I skolefagene kan elevene velge seg til grupper etter modenhet og motivasjon. Lærerne er veiledere. Praktiske og estetiske fag har stor plass. Et «skolemøte» der alle deltar, bestemmer over skolens dagligliv. Foreldrene er sterkt medvirkende på mange områder.

Da jeg i høst besøkte en grunnskole i Sverige som driver etter disse prinsippene, holdt de på å forberede Nobel-fest etter mønster av den store de ser på TV. Det skulle være stor treretters middag med foreldre som servitører. Alle elever fikk Nobelpris for noe de er gode til. Etterpå var det dans. Kong Gustav skulle inviteres. Det var lett å se at læringen var intens på mange felt.

Disse enkle organisatoriske grepene bygger på en dyptgående pedagogisk filosofi som har vært i utvikling siden Peter Petersens dager og fremdeles er det. Men den innebærer noe evig og grunnleggende som alltid må være med. Fordi «menneskenes hjerter ingenlunde forandres i alle dager», fordi barn er barn, må skolen alltid stemme med barnenaturen. Men barna vokser opp i forskjellige og alltid skiftende samfunn som skolen alltid må være i berøring med. Derfor er dette skoler som er stabile i grunnlaget, men fleksible i overbygningen.

Fra sitt opphav har de sikret seg grunnlag i vitenskapen om oppvekst og læring. Vår offentlige skole som bygger på et konsept fra før dette ble forskningsobjekt, arbeider i mangt på tvers av elementær kunnskap om feltet. Skulle legene bruke det mønsteret, ville de nå foretrekke grøtomslag for penicillin. Men Jena-skolene veier alltid vitenskapenes resultater mot de dypere verdiene de står for.

Denne formen for skole kan lindre mange av de vanskelighetene våre offentlige skoler lider under. Den tar barns aktivitetstrang i bruk til konstruktiv virksomhet. Strukturen har innebygget en sosial oppdragelse som ble borte i de små barnekullenes tid. Undervisningen i valgfrie grupper hindrer nederlag og sikrer opplevelsen av mestring. Tilpasset opplæring er innebygget i systemet. Styringsformene gir daglig trening i reell deltakelse i demokratiske beslutningsprosesser. Søskengruppene beskytter mot mobbing. Vekten på språkbruk, lek og fest, sammen med praktiske og musiske virksomheter tar i bruk alle evner og muligheter. Lærere får bruk for hele sin personlighet. Foreldre blir nære deltakere.

Ingen skole kan bli fullkommen - heller ikke denne. Men organiseringen er så fleksibel at problemer kan bearbeides etterhvert som de oppstår. De behøver ikke bli 100 år gamle.

Den nye ledelsen i Undervisningsdepartementet lover at nå skal alt bli mulig å prøve ut, vel å merke innenfor de gamle rammene. Men det er nettopp dem vi må ut av. Noen av oss har lyst til å vekke Tornerose. Da må vi få begynne for oss sjøl.