Torrisets triumf

Kjell Torriset setter sin markante signatur både på årets kunsthøst og i vår hjemlige kunsthistorie ved millenniets slutt. Det kan man konstatere etter at den 49-årige maleren både avsluttet sin monumentale utsmykning i det nye Universitetsbiblioteket for en måned siden, og ved at han i går åpnet retrospektiv utstilling i Astrup Fearnley Museet.

Da Torriset for 20 år siden inntok en posisjon som et lovende malernavn innenfor sin generasjon, var det med utstillingens eldste bilde, «Nattkupé». I den billedmessige bagasjen så man da impulsene fra hans amerikansk-engelske kollega, R.B. Kitaj.

Historisk bevisst

Torrisets britiske skolering hadde gjort ham mer innforstått med de ulike tendensene innenfor A School of London enn andre norske malere som skjelte mot de figurative britene.

Astrup Fearnley-samlingen er jo sjeldent godt forspent med arbeider av Kitaj & Co. Tenker man på museets hovedverk av den omstridte 67-åringen fra 80-tallet, «The Jewish Rider», er det også tydelig hvordan Torrisets kunstneriske kurs har gått en annen vei enn den hans jødiske forbilde måtte følge i sitt tungt endrete sorgarbeid over holocaust. Likevel deler de en sterk bevissthet om sider ved historiens mørke, og en inkluderende åpenhet overfor det opplysende og forløsende reservoaret i klassisk kunsthistorie og den moderne tradisjonen.

Eller som Stian Grøgaard sier - som en av den kunstkyndige kvintetten - i katalogens konversasjonsdel: «Han åpner det (maleriet) mot en historie som nettopp ikke så lett blir historie.»

Et eksempel på dette kan man finne i det tilsynelatende så enkle motivet «Osip» fra 1990/91. Det framstiller ei lys skål melk eller suppe, malt vekselvis stofflig tett og summarisk lett mot en dyprød og kvadratisk grunn - og omgitt med spor av svake fingermerker på maleriets silkebunn. Det er ikke bare tittelen som peker mot malerens meditasjon over Osip Mandelstam, poeten som ble et av Stalins utallige ofre. Den gresk-ortodokse ikonens format som omslutter skåla er også en viktig referanse. Styrken i synet er at den lille - og nesten legemliggjorte - væskemengden renner ut, lik et liv som svinner hen.

Spansk barokk

Maleriet klinger fargemessig med de blodmørke tonene fra spansk barokk tradisjon. Bildet framtrer likevel som et ettertidas offer i olje. Eller noe så tematisk paradoksalt - men malerisk mulig - som at forgjengelighetens frost slår over i en varm vanitas-framstilling.

Torriset tyr også til andre framstillingsmessig enkle grep, som ut over sine kunsthistoriske referanser blir billedmessig talende metaforer. Ta bare det flerrete lerretet i den mytologiske tittelen «Flora». Den deflorerende riften - som er omgitt av skraverte lysglimt fra en jordmørk grunn - kan ses lik ei nypløyd fure som blotter vårens vekstkraft. Det er denne meningsmettete vri og ingen postmoderne ironi (med adresse til den italienske avantgardisten Fontanas kjente kutt ), som preger Torrisets innholdsmessige idé og malerisk forankrete metode.

«Museumslukt»

For nevnte Grøgaard treffer også noe typisk hos Torriset, når han viser til Gertrude Steins karakteristikk av Hemingway: «He looks modern, but he smells museum.» Den lukta er ikke fernisstung og innestengt i dogmatisk kanontenking når det gjelder Torrisets maleri. Han skiller ikke mellom kunst- og livserfaring, men høyakter og går i dialog med maleriets mestrer fra Zurbaran til Cézanne. Ikke minst på grunn av deres følsomhet for fargen, og intense innsikt i eksistensens emosjonelle felt. Den dialogen har åpnet for hans egne muligheter til billedmessig å befri den enkle hverdagens lyse undring, og støttet ham i å stemme syner farget av melankoliens mørke.

Disse synene glir ofte over i hverandre, slik som på det nye 18-delte og uoversettelige «Weave, Unweave». Innenfor den asketiske fargeskalaen fester Torrisets drevne håndtering det bevende og skjøre i en detalj med befruktete froskeegg. Og han drar visuelt varsomt et memento om dødens skygge over den nyfødte, når det lette, lyse sløret foran et babyansikt avslører kraniets form i sin kontur. Slik kan livets fortelling ligge lagvis innskrevet i maleriets finstilte valører.

Håp og rekviem

I det prosaisk lydende «Sentralsykehuset», som er en stor serie av 150 små bilder, tar Torriset ut hele sin maleriske musikalitet. De vertikalt stemte lerretene glir over en rekviemsskala, som veksler mellom sorgens skiftninger og håpets hildring. Jeg fristes av en kunsthistorisk knagg som for å feste noe av dette møtet i ord: «Monet med melankoli».

Man skal være glad for at utstillingen varer lenge - det gjør også Kjell Torrisets bilder.

Kjell Torriset:

«Second Nature»

malerier retrospektiv

Astrup Fearnley Museet

FIGUREN FLYTER OVER FLATEN og inntegnes i et samspill med abstrakte former på det store maleriet «S» fra 1996.