Tørrlagt fisk

- «Born Slippy» handler om meg som full.

Slik oppsummerer Underworlds nyblonde primus motor Karl Hyde den allestedsværende låten fra 1996. En låt ingen kunne unngå å høre det året, men som ingen helt forstod seg på heller.

FILMEN «TRAINSPOTTING» var for mange synonymt med den bittersøte og knallharde låten. Kampropet om «Lager, lager, lager» (øl, øl, øl) gjorde Underworld verdensberømte og ga tusenvis av øldrikkende studenter noe å gaule i fylla. Sjelden har en hitsingel vært så misforstått. I dypt alvor forteller Karl om sine alkoholproblemer.

- På college oppdaget jeg noe. Alle disse flotte ideene strømmet til meg da jeg drakk. Et typisk kunstnertrekk som jeg kjente igjen under innspillingen av Underworlds to første album. Jeg begynte å drikke tett, og ting ble enklere, sier han.

Denne kreative prosessesen endte med at Karl ravet full rundt i New Yorks gater. Med kamera i den ene hånden, notatblokk for tekster i den andre. For å unngå å havne helt utpå, sluttet han å drikke for 18 måneder siden. Og det var ikke uten problemer.

- Jeg syntes det jeg skrev da jeg var full var bra, selv morgenen etter. Men den kreative prosessen begynte å bli repetetiv. Og i Underworld forandrer vi konstant måten vi jobber på. Dermed sluttet jeg. Og har siden blitt mye lykkeligere.

«DUBNOBASSWITHMYHEADMAN» og «Second Toughest In The Infants» - Underworlds to foregående genierklærte album - ble skapt gjennom intens improvisasjon. Et varemerke de benytter seg av både i studio og på scenen, og som har gitt dem merkelappen «progressiv».

Årets etterlengtede «Beaucoup Fish» fortsetter i samme lei, men uten en klar hitsingel av typen «Born Slippy». Til gjengjeld er det Underworlds mest dundrende album.

- Kanskje fordi plata er enkel. Inntil nylig stod vi i fare for anklagelser om å låte for komplekse. Spiller du live fungerer det ikke med kompleksitet. Vi måtte forenkle oss, sier Karl.

PÅ ÅTTITALLET VAR Underworld - - versjon én - en håpløs popgruppe som gjorde det meste galt. Versjon to ble dannet da vokalist/gitarist Karl og kameraten og studioeksperten Rick Smith møtte den atskillig yngre DJen og aksjemegleren Darren Emmerson.

- I begynnelsen brukte vi Darren til å teste ut alt vi lagde på en klubb. Han visste godt hva som passet på dansegulvet og dermed fikk vi foretatt gratis markedsundersøkelser. Slik jobber vi fortsatt. Funker ikke musikken i klubb-sammenheng gir vi det ut, forklarer Karl.

Med Darren på plass som kvalitetssikrer snudde vinden i Underworlds retning. Det banebrytende «Dubnobasswithheadman» fra 1994 vil bli stående igjen som et av tiårets viktigste album. Omsider låt det riktig for Underworld.

- Da Rick og jeg spilte i band på åttitallet prøvde vi å lage låter som skulle havne på hitlistene, men vi var drit dårlige, sier Karl. For Underworld har aldri lagt skjul på sin noe kredibilitets-drepende bakgrunn som mislykkete karriere som popartister på åttitallet.

- For meg og Rick besto åttitallet i å slite seg oppover. For Darren var hele tiåret en fest. Vi prøvde å oppføre oss som popstjerner, men mislyktes totalt. Noen var kanskje kule på åttitallet, men det var definitivt ikke vi!