Jeg hadde glemt at jeg var så feig.

Men da jeg sto på tuppen av «Sjøbjørn», Kystvaktens lettbåt, med bølgene frådende rundt meg, og skulle hoppe over til leideren, en taustige, som sto og slang på den store russiske fisketråleren. Da husket jeg det.

«Jeg gruer meg til det hver gang», sa Roger Andreassen, fra Kystvakten til meg.

Og jeg er ikke helt sikker på om han sa det mest for å trøste meg. For allerede så hadde jeg forsøkt å gjøre det avgjørende hoppet flere ganger.

Og allerede hadde jeg med bøyd nakke måtte si: «nei, jeg tør ikke».

Før de hadde klappet meg på skulderen, og sagt at «bra du sier fra», og jeg hadde blitt sittende slukøret i lettbåten, mens jeg så fotografen og de andre krabbe opp skutesiden.

Før de kjørte meg tilbake til moderskipet «KV Barentshav».

Men denne gangen skulle jeg klare å ta det avgjørende skrittet.

MENS RESTEN av Forsvaret øver på en krig de håper aldri kommer, så er på mange måter Kystvakten allerede i full strid i en pågående konflikt.

For få steder i verden merkes klimaforandringene så sterkt som her.

- Siden iskanten trekker seg tilbake og havet blir varmere så flytter bestandene på seg. Torsken trekker litt nord og øst og makrellen trekker lengre vest. Dermed får vi større områder vi må patruljere. Til slutt så klarer vi ikke å dekke over alt, sier Andreassen, som er fiskerifaglig rådgiver for Sjef Kystvakten.

Og da har vi ikke snakket om den økte gass og olje-aktiviteten i området, og alle de store tankskipene som har begynt å seile langs Nordøstpassasjen, forbi Norge.

VERDEN SER ANNERLEDES ut herfra. Gamle fiender er gode venner.

EU ser ut som slitne krabbetrålere med latvisk flagg, mens russerne ser ut som toppmoderne torsketrålere.

Og herfra er det Oslo som er usentralt.

Her er russerne gode allierte i kampen for å bevare verdens best bevarte torsk- og hyse-bestand, og selv under den verste krisen etter annekteringen av Krim, så oppretthold Norge og Russland fiskerisamarbeidet.

- Vi har et særdeles godt samarbeid med Russland når det gjelder ressurskontroll, sier Andreassen.

MED SINE 1 979 179 kvadratkilometer er de norske havområdene langt større enn den tynne steinstripen på vestsiden av Skandinavia, som består av 323 808 kvadratkilometer.

Fiskevernsonen ved Svalbard, med sine 803 993 utgjør nesten halvparten av dette imperiet. Det også her den framtidige ressurskampen vil kunne bli sterkest.

Det er her Russlands utenriksminister Sergei Lavrov nå gjerne vil diskutere russisk fiske.

Og det er i fiskerispørsmålet framtidige konflikter med EU kan bli skarpest.

NORDSJØEN ER ALLEREDE i ferd med å bli den spisseste delen av Brexit-forhandlingene.

EU krever nå at de får beholde de britiske fiskekvotene, og britiske fiskere har gjort det enda vanskeligere ved å selge halvparten av deres fiskekvoter til andre EU-land.

EU på sin side er avhengig av de britiske områdene. EU-flåten fanger en tredjedel av fisken sin der.

«Franskmennene kommer til å gjøre det veldig vanskelig for oss hvis vi fratar dem fisken. De kommer til å skape et helvete – blokkere havner, putte på straffetoll», sa en fiskegrossist til BCC i forrige uke.

«DU MÅ IKKE hvis du ikke vil, Gunnar», roper fotografen bak meg, før jeg ustø, tar tak i losleideren med begge hender, før jeg hopper og klamrer meg fast til båtsiden.

«Jeg er glad jeg ikke gjør dette hver dag», tenker jeg før jeg kravlet meg inn luka, mens russiske fiskere ler.

«Vi ser at du ikke er en soldat», sier styrmannen til meg og ler.

Vi befinner oss ombord på den russiske tråleren «Kapitan Dolgikh», en tidligere norskeid fiskefartøy bygd i 1987, som i dag er i overraskende god stand.

Oppe på broen gir de meg svart kaffe uten sukker og melk, og lar meg synke ned i en brun skinnsofa.

«NORDMENN ER VÅRE gode venner. Vi er det samme nordlige folket», sier kapteinen, som selv har jobbet på fiskebåt i 20 år.

«Når det blåser hardt er det tøft. Men det er et bra liv», sier han.

Fiskefartøyet, som er 57 meter lang, 13 meter bredt, tråler etter torsk rett utenfor den norske grensen på 12 nautiske mil fra fastlandet.

Dette er den samme torsken som nå er på vei mot Lofoten.

Mens vi står nede på dekk så drar de opp en trålepose med torsk, snabeluer, sei, hyse og noen mindre flyndrer, etter det jeg kan se.

Kystvakten går gjennom papirer, rapporteringer, fangstdagbok, og måler fiskelengde og masker i trålen. Her ser alt bra ut.

JEG GRUER meg til å gå ned leideren igjen.

For det framstår ikke fristende å skulle hoppe fra en taustige når havet fråder under deg, og vinden allerede hadde klatret opp til stiv kuling.

«Jeg gruer meg virkelig hver gang. Det er høyrisikosport. Det kan kalles for daglige skarpe operasjoner. For hvis det går galt så kan det gå veldig galt. I ytterste konsekvens så setter du liv og helse på spill for å kontrollere torsk og hyse», sier Andreassen fra Kystvakten.