Tortur år 2000

«Når man står overfor en 'handling hvor smerte og lidelse blir tilføyet en person med hensikt', må en rekke nye spørsmål stilles.»

De forente nasjoner besluttet for tre år siden at 26. juni, dagen da Konvensjonen mot tortur trådte i kraft for 28 år siden, skal være en internasjonal markeringsdag i kampen mot tortur. Den er en påminnelse til politikere og rettsapparatet om å fortsette kampen for at konvensjonen blir etterlevd. Men den har også et budskap til andre yrkesgrupper - ikke minst helseprofesjonene som i kampen mot dette onde har en stor oppgave.

Først bør konvensjonens definisjon av tortur repeteres: Enhver handling hvorved alvorlig smerte og lidelse enten fysisk eller psykisk blir tilføyet en person i den hensikt å oppnå fra vedkommende eller en tredje person opplysninger eller tilståelse, straffe vedkommende for en handling som denne eller en tredje person har begått eller mistenkes for å ha begått, eller true eller tvinge vedkommende eller en tredje person eller av hvilken som helst årsak av noen art når slik smerte påføres av eller på tilskyndelse av eller med samtykke eller aksept fra tjenestemann som opptrer i embets medfør.

Allerede konvensjonens første setning burde få helsepersonell til å sperre øynene opp - for her står faktisk «Enhver handling hvorved alvorlig smerte eller lidelse blir tilføyet en person i den hensikt...». Det dreier seg om handlinger som tar sikte på å gjøre det motsatte av hva som er helseprofesjonenes mål og mening. Man står overfor en ekstraordinær «fiende».

Vanlig tenking om årsak og ansvar for sykdom og skade faller gjerne i to kategorier:

Sykdom og skade mennesket ikke kan noe for, og livsstilssykdommene, der mennesket har et større eller mindre medansvar gjennom usunne vaner. Tortur representerer noe som er kvalitativt annerledes, et tilleggsmoment bestående av en «tredje årsakskategori» av særdeles ondartet moralsk karakter som er viet for lite oppmerksomhet. Men saken erkjennes og omtales stadig blant personell både i Norge og internasjonalt som behandler mennesker som har vært utsatt for tortur.

Det finnes to internasjonale organisasjoner som spesielt engasjerer seg i arbeidet med de helsemessige og psykososiale konsekvensene av menneskerettighetsbrudd: International Society for Health and Human Rights (ISHHR) og International Rehabilitation Council for Torture Victims (IRCT). Styrking og videreutvikling av behandlingstilbud til mennesker utsatt for tortur og deltakelse i det globale arbeidet både mot tortur og straffefrihet står sentralt. I dag finnes det nær 200 behandlingssentra rundt om i verden med ulik institusjonell tilknytning og tilnærming i det helsefaglige arbeidet. Disse fagmiljøene representerer en omfattende erfaring med mennesker utsatt for tortur både der overgrepene skjer og der flyktninger kommer til. Det er viktig at det norske helsevesen bygger videre på dette med tanke på å gi et tilstrekkelig behandlings- og rehabiliteringstilbud til dem som har fått sine liv endret av tortur og forfølgelse.

Når man står overfor en «handling hvor smerte og lidelse blir tilføyet en person med hensikt», må en rekke nye spørsmål stilles. Riktignok er tortur et traume (sår) som man kan analysere og drøfte virkningen av i forhold til individets resistens (motstandskraft). Det gjøres også både klinisk og forskningsmessig når man skal vurdere funksjonssvikt, behandling og rehabilitering. Men slike begreper er ikke tilstrekkelige til å fange hele virkeligheten. Tortur er kanskje den groveste krenkelse man kan gjøre mot en annen person, et brudd på normer - ja, en rystelse av det moralske univers. Denne tredje årsakskategori innebærer at en særegen moralsk dimensjon er til stede i det terapeutiske rom. Et menneske som har vært utsatt for en krenkelse, har ikke bare behov for behandling i medisinsk og psykologisk forstand, men også for en moralsk oppreisning. Dette er det viktig at en behandler signaliserer at han/hun forstår og er enig i.

Situasjonen for en som er torturert, har mange likhetspunkter med den til personer utsatt for vold i det sivile rettssamfunn. Seksuelle overgrep, mishandling innen familien eller blind vold på gaten er både traumer i medisinsk/psykologisk forstand og krenkelser av moralske normer. Den etterfølgende lidelse kan bli like stor og oppgaven for en behandler like vanskelig. Men tortur har i tillegg det særegne av å være et redskap for politiske mål. Allerede under den spanske inkvisisjonen hadde torturen minst to formål: Presse frem «viktig» informasjon, og spre terror og frykt som ledd i en strategi for å knekke opposisjon. De fleste mener at det viktigste formål i dag er det siste momentet - å spre frykt som gjør opposisjon taus. Som metode for å få tak i informasjon er tortur ikke så «effektivt».

Uansett hvilket motiv som påberopes, er tortur et politisk virkemiddel og inkorporeres ofte i begrepet «organisert vold» lansert av Verdens helseorganisasjon i 1986, definert som «interhuman infliction of signifcant avoidable pain and suffering by an organized group according to a declared or implied strategy and/or systems of ideas and attitudes». Eksempler er krigshandlinger, forfølgelse, tilfeldige arrestasjoner og systematiske terror. Fellesnevneren er menneskeskapt lidelse med et politisk formål, initiert av mennesker i autoritetsposisjoner. Tortur er i en særklasse ved at offeret er hensynsløst utlevert til overgriper. Torturkonvensjonens passus om at «ingen særlige omstendigheter av noen art... kan påberopes for å rettferdiggjøre tortur», er viktig.

Med sin villede og målrettede nedbrytning av kropp og sjel er torturen en av medisinens store fiender, og stiller helsepersonell i hele verden overfor følgende utfordringer:

  • Kunnskapene om de fysiske og psykisk følgetilstander og behandling må forbedres og få større plass i grunn- og videreutdanning. Det er behov for utprøving av nye og bedre metoder for å lindre plager og påskynde rehabilitering både innen medisin og psykologi. Selv om mange mestrer ettervirkningene uten profesjonell hjelp, er det mange som ikke får den behandling de burde ha hatt. Og i samfunn der den organiserte volden har funnet sted, er behovet for rehabilitering og sosial gjenoppbygging enormt.
  • Torturskader er forårsaket av en politisk og moralsk kontekst. Helseprofesjonene bør være blant de mest aktive pådrivere i det forebyggende arbeide. Det betyr bedre kunnskaper og større bevissthet om de relevante konvensjoner, også helseprofesjonenes egne konvensjoner, som Den internasjonale legeforenings konvensjon mot tortur vedtatt i Tokyo i 1975. I vårt land har både Den norske lægeforening og Norsk Psykologforening etablert egne utvalg for å påskynde arbeidet for å motvirke brudd på menneskerettighetene. En av oppgavene har vært å gi støtte til kolleger og institusjoner som har bidradd med å dokumentere de helsemessige skader av tortur, og som selv utsettes for trusler, trakassering og fengsling. At de ansvarlige for torturen forsøker å stoppe «innblanding» fra helsepersonell, viser nettopp medisinens store relevans og potensial i denne sak.
  • Samfunn der tortur har foregått, vil være preget av volden selv lenge etter at overgrepene fysisk har stanset. Igangsetting av ulike behandlings- og rehabiliteringstiltak er av stor betydning, men aldri tilstrekkelige tiltak i en gjenoppbyggingsfase. Rehabiliteringsarbeidet innebærer også gjenreisningen av det moralske univers og gjenoppretting av balanse og likeverd. Myndigheter må ta klart avstand fra overgrepene, ansvarsforhold må avdekkes og de skyldige må stilles til ansvar for sine handlinger. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika (TRC) er eksempler på dette. Behandling og rettsoppgjør kan derfor sees på som ytterpunkter på en skala av tiltak der målet er å skape et samfunnsmessig rom der de som har lidd overgrep kan høres og gjenintegreres, og der rehabilitering, reparasjon og forsoning kan bli mulig.