Tortur og terror

MYE HAR GÅTT

forferdelig galt i forbindelse med USAs fangebehandling. Nå vet vi at det skyldes en endring i den amerikanske holdningen til tortur etter 11. september 2001. Den nye politikken har oppmuntret til å sette mishandling i system. Ifølge den siste, oppsiktsvekkende avsløringen som er kommet fra avisen Wall Street Journal, tillot forsvarsminister Donald Rumsfeld, i strid med Genève-konvensjonene og Røde Kors-prinsippene, at en iraker ble holdt i hemmelig fangenskap.

Nå vet vi også at torturen og mishandlingen av terrormistenkte ikke bare kan forklares med det president George Bush kalte «karakterbrist» blant soldater fra reservestyrkene, eller det en tidligere CIA-tjenestemann kalte noen få «bønder» fra Cumberland i delstaten Maryland. Gjennom to dokumenter som pressen nylig har fått tilgang til, går det klart fram at Bush-administrasjonen helt siden 11. september har sett etter muligheter for USA til å riste av seg internasjonale avtaleforpliktelser om tortur, til å kunne gi terrormistenkte som sitter fengslet i Guantanamo-leiren på Cuba en hardhendt behandling og til å slippe unna rettsforfølgelse.

KARAKTERBRISTEN

begrenser seg altså ikke til medhjelperne, men går helt til topps i Bush-administrasjonen. Det reiser alvorlige spørsmål ved om høytstående personer som Donald Rumsfeld er dyktige nok til å drive Irak-krigen i henhold til internasjonale avtaler om menneskerettigheter og det som oppfattes som alminnelig anstendighet.

Det amerikanske justisdepartementets memorandum om forhørsmetoder av august 2002 som nylig ble offentliggjort på nettstedet til Washington Post, konkluderer med at «tortur bare dekker ekstreme handlinger». Det er ikke tortur å påføre moderat eller flyktig smerte, tortur «må være likeverdig i intensitet til den smerten som følger alvorlig fysisk skade, slik som død eller organsvikt». Rapporten gir forhørslederne anledning til å bruke «et passende spekter av metoder som, selv om behandlingen eller straffen kan oppfattes som grusom, umenneskelig eller nedverdigende, ikke kommer opp på torturnivå».

Memorandumets nye definisjon av tortur, undertegnet av regjeringens fremste juridiske rådgiver, ga de amerikanske forhørslederne fritt spillerom til å utvikle uhyggelige forhørsmetoder ved Guantanamo-basen, metoder som senere har kommet fram i lyset i Iraks Abu Ghraib-fengsel. Det har også vist seg at forsvarsminister Rumsfeld selv godkjente en like hardhendt behandling av to Guantanamo-fanger i 2003.

JUSTISDEPARTEMENTETS

memorandum som Wall Street Journal offentliggjorde i begynnelsen av juni, konkluderte med at torturerte ikke kan gå til rettssak mot amerikanske militære fordi de er beskyttet av presidentens konstitusjonelle rett til å føre krig. Ifølge dokumentet kan ikke engang Kongressen føre tilsyn med hvordan fangene behandles. Det spiller visst ingen rolle at den amerikanske grunnloven uttrykkelig fastslår at Kongressen skal ha myndigheten til å erklære krig, utarbeide regler som angår fanger til lands og til vanns og til å vedta retningslinjer for landstridskrefter og marinestyrker.

Memorandumet, som kommer fra høyeste hold og har vært med på å skape aksept for immunitet, ga soldatene inntrykk av at de hadde frie hender til å gjøre hva de ville med mennesker som satt i amerikansk fangenskap, uten at de selv risikerte å bli straffeforfulgt. På den måten er soldater i reservestyrkene, som ikke slapp unna med sin mishandling i Irak, blitt ofre for en omfattende politisk kursendring som har åpnet for tortur av fanger.

Men er det ikke nettopp dette som trengs for å beskytte vår kultur og livsform mot al-Qaida-fanatikere som ikke driver en ærlig kamp, som angriper myke mål og forsøker å drepe så mange uskyldige som mulig? Finnes det ikke en rett til selvforsvar som rettferdiggjør at menneskerettighetene settes til side? I forbindelse med offentliggjøringen av bildene fra Abu Ghraib-fengselet, foretok CNN en avstemning som viste at 47 prosent av amerikanerne mente tortur under forhør i noen tilfeller kan forsvares. De fleste regjeringer som står overfor terrorisme har sett bort fra menneskerettighetene i sin behandling av terrorister, fra britene i Nord-Irland og spanjolene i Baskerland til franskmennene i Algerie. Hvorfor skal amerikanerne følge spillereglene når andre ikke gjør det?

FOR DET FØRSTE ER

myndighetene menneskerettslig forpliktet til å bekjempe terrorisme, og internasjonal lovgivning godtar retten til selvforsvar. Amerikanerne utøvde denne retten på en korrekt måte da de styrtet Taliban-regimet i Afghanistan, som hadde hjulpet Osama bin Laden og holdt ham og al-Qaidas treningsleire skjult. Det som skjer i Irak er noe annet. Ifølge 11. september-kommisjonen som nylig la fram sine konklusjoner, foreligger «ingen troverdige bevis» for at det er en forbindelse mellom Irak og al-Qaida. Det er heller ikke funnet noen masseødeleggelsesvåpen i løpet av året som er gått siden Saddam Husseins regime ble styrtet.

For det andre finnes det pragmatiske grunner til ikke å torturere terrormistenkte: Bildene fra Abu Ghraib-fengselet har ødelagt amerikanernes rykte i Irak og den arabiske verden for mange år framover. Vi må huske på at de britiske, franske og spanske myndighetene, til tross for militær overlegenhet, aldri helt vant krigen mot terror fordi deres overtramp og mishandling (Bloody Sunday i Nord-Irland, «skyt for å drepe»-prinsippet) fikk fornuftige folk til å sympatisere med terroristene.

Tortur er også lite effektivt under forhør fordi opplysningene som kommer fram, ikke er helt troverdige. Mange amerikanske forhørsspesialister ser på denne informasjonen som mindre pålitelig enn når informasjonen gis av fanger som får god behandling.

For det tredje og siste er tortur og grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling med på å bryte ned så vel gjerningsmannen som offeret. Det er igjen med på å undergrave det åpne, frie samfunn vi ønsker å slåss for å bevare.

I ØYEBLIKKET ER

USA uten styring i sin internasjonale kamp mot terrorisme, med stadig færre allierte. Enda verre, våre høyere tjenestemenn er ikke i stand til å reparere skaden ettersom det er de samme som i første omgang skapte grobunn for et system der tortur blir akseptert og får lov til å spre seg.

Hvis USA skal komme på skinnene igjen, må vi sette i verk følgende tiltak:

Forsvarsminister Donald Rumsfeld, øverste militære leder i Irak, ledelsen i justisdepartementets avdeling for juridisk rådgivning og alle andre ansvarlige som har forsømt seg i tjenesten eller undergravd USAs menneskerettighetsforpliktelser under krigføring må få sparken.

Vi må umiddelbart stenge Guantanamo-basens fangeleir.

Det bør opprettes en tilsynskommisjon under Kongressen, som skal overvåke behandlingen av krigsfanger.

Den nye justisministeren må gi soldatene klar beskjed om at de ikke bare kan peke oppover i rekkene. En ordre om å bruke tortur fritar dem ikke for strafferettslig ansvar, et prinsipp som ble fastslått under Nürnbergprosessen.

USA må ta opp igjen sine folkerettslige forpliktelser og spesielt rette seg etter FN-konvensjonen mot tortur av 1984, som gjør det klart at «ingen unntakelse overhodet, det være seg krigstilstand eller trussel om krig, indre politisk uro eller noen annen offentlig krise, kan påberopes som rettferdiggjøring av tortur».

DISSE TILTAKENE

er bare begynnelsen på den lange veien USA må gå for å få tilbake sin posisjon i verdenssamfunnet. Med mindre vi er fornøyd med å være en paria uten betydningsfulle internasjonale allierte bortsett fra et ganske upopulært Storbritannia, er det dette som må til. Alternativet er en verden der USA spiller en dominerende militær og økonomisk rolle, men mangler den moralske tyngden og autoriteten til å ta et oppgjør med terrorismen og årsakene til terrorisme.

Oversatt av Marit Jahreie