Tortur og tv-reklame

Markedsføring og mørk sannhet utkjemper en spennende kamp i «Stem nei».

FILM: I Santiago i 1988 får den unge reklametrollmannen René (Gael García Bernal) et oppdrag som er like interessant som uløselig. Det skal være folkeavstemning for eller mot militærstyret ledet av diktatoren Augusto Pinochet. Etter internasjonalt press har opposisjonen fått lov til å sende tv-reklame for sin sak, i nøyaktig ett kvarter hver kveld. Resten av tiden på luften tilhører regimet. René skal formidle budskapet til politikere og aktivister, som har opplevd å bli torturert og å miste venner og familiemedlemmer, til en fryktsom befolkning som ikke vet hva fremtiden vil bringe.

Mørk virkelighet og markedsføringsteori står i steil motsetning til hverandre. Vår mann må overtale sine oppdragsgivere til å satse på et optimistisk budskap, på regnbuer og blomster og dansende tenåringer, snarere enn rasende oppgjør med status quo. Samtidig blir arbeidet stadig farligere, for dem alle.

Litt flat
Dette er den mest fascinerende friksjonen i «Stem nei», som er Oscar-nominert i kategorien «Beste fremmedspråklige film». Filmen selv lykkes i stor grad med den samme linedansen som René sliter med: Det er en smart, smidig film om en tung tid, som verken legger skjul på eller dveler ved regimets groteske handlinger. Regissør Pablo Larraín er smakfullt gjerrig med virkemidlene. Han er nøktern og observant i skildringen av både det politiske og det personlige dramaet - René har en liten sønn han bekymrer seg for og en ekskone som er mer ferdig med ham enn han med henne.

Det står respekt av at Larraín liksom med et skuldertrekk avviser enhver mulighet til å bli storslagen og sentimental. Men enkelheten skaper også en transparens, og spenningene i den lille eksfamilien kommer aldri helt gjennom kamera. Emosjonelt er «Stem nei» litt flat. Politisk betaler påholdenheten seg i en rolig og sterk siste scene.

Tilbake til åttitallet
Og «Stem nei» er ingenting om ikke autentisk - i den grad at Larraín har valgt å filme håndholdt og i U-matic, åttiårenes foretrukne tv-format, som gjør at Bernal og de andre tidvis ser ut som programledere i «Midt i Smørøyet». Det går utover kvaliteten i bildene i den grad at ansiktene her og der er vanskelige å skille fra hverandre, fordi lyset fra et vindu overstråler og utvisker dem. Følelsen av å ha reist 25 år tilbake i tid er upåklagelig, men det spørs om den var verd det.

Men det vitner også om en grundighet som er et av kjennetegnene til «Stem nei»: Den er en gjennomtenkt og solid film som tar sitt tema alvorlig nok til å gjøre det til stram og spennende underholdning.