Tortur til ære for kamera

Et puslespill av groteske fotografier satt sammen til meningsfull, elegant og viktig litteratur.

BOK: I begynnelsen var bildene: Av mannen med hetta over hodet, kledd i en hjemmesnekret teppeponcho. Av den unge kvinnen som holder en fange i bånd, som om hun lufter en bikkje. Av sju nakne menn, slengt oppå hverandre, en sammensunket, menneskelig pyramide. I slutten av april 2004 ble disse fotografiene fra Abu Ghraib-fengselet offentliggjort på tv-programmet «60 Minutes». USA opplevde sitt svarteste øyeblikk så langt i Irak-krigen. De symbolmettede bildene overlot ikke mye til fantasien, i det internasjonale samfunnets øyne: USA bekjempet terror med terror.

Vitnene

Hvem tok disse bildene, og hvorfor? Hva slags mennesker fotograferer seg selv mens de begår forbrytelser? Var de klar over at de trådte over til den andre siden? Hvordan – og hvorfor – ble bildene lekket til pressen? Disse spørsmålene stilles i journalist Philip Gourevitch og filmskaper Errol Morris’ rapport fra Iraks mest beryktede fengsel og torturkammer. Spørsmålene springer ut av tilværelsens gråsoner, og kan bare besvares med uklarhet og tvisyn. Det er stoff for eksistensialister. Som en av vokterne sier det i ettertid: «Hvis man skulle skrive ei bok om det, måtte det bli en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg var der, og selv ikke jeg tror på det.» Men vi tror på det, fordi vi har sett bildene. Ingen bilder, ingen forbrytelser.

«Stående ordre» er ingen roman, men en litterær dokumentarberetning med betydelige kvaliteter. Gourevitch/Morris har skapt et fortettet drama ut av utallige rapporter og intervjuer med soldater, slik at man underveis nærmest kjenner på kroppen den klaustrofobiske, stinkende og destruktive atmosfæren som etter hvert kom til å prege Abu Ghraib.

Planlagt

Fortellerstemmen preges ikke av indignert patos, men av en analytisk, konstaterende prosa, som står i grell kontrast til galskapen i fotografiene. Djevelen skjuler seg i detaljene, også her. At soldatene kler fangene nakne og trer rosa dametruser over hodene deres, er forunderlig nok, men det gjør enda større inntrykk å få vite at det amerikanske forsvaret har gått til innkjøp av kasser med slike rosa truser. Nedverdigelsen er planlagt og satt i system, sanksjonert og akseptert fra oven.

Omtrent halvveis henvender fortellerne seg til leseren: «Hvis du har kommet helt hit i denne avskyelige historien, føler du nok behov for en pause nå (…) et avbrekk hvor rettferdigheten endelig bryter inn i historien, eller bare et lite glimt av godhet (…) Men du vil vel helst høre sannheten? For det finnes ingen slik lindring eller trøst i denne historien.»

Dyster lesning

«Stående ordre» er dyster lesning. En lykkelig slutt må oppsøkes andre steder. Fotografene og soldatene på bildene blir straffet, men ingen med ansvar og myndighet. Du skal heller ikke forvente svar på spørsmålene ovenfor. Bare antydninger, hypoteser, sannsynligheter. I en roman kunne man konstruert plausible beveggrunner, men i virkeligheten er det ingen som vet. Det bare ble sånn. Og tre av fire mishandlede fanger i Abu Ghraib var uskyldige.