Tortur virker!

Under forhør er tortur et ubrukelig verktøy, men når det gjelder sosial kontroll, er det ingenting som er mer effektivt.

I FORBINDELSE MED et arrangement til ære for Maher Arar fikk jeg nylig et glimt av torturens umiddelbare virkninger. Den syriskfødte kanadieren er verdens mest berømte offer for «utlevering» - en prosess som innebærer at amerikanske tjenestemenn gir andre land i oppdrag å utføre tortur. Arar var i ferd med å bytte fly i New York da han ble stanset av amerikanske forhørsledere og «sendt tilbake» til Syria. I ti måneder ble han holdt innesperret i en celle som ikke var stort større enn en grav. Han slapp bare ut når det var tid for å gi ham bank. Arar ble hyllet for sitt mot av Det kanadiske rådet for amerikansk-islamske forbindelser, en interesseorganisasjon som befinner seg i det politiske sentrum. Publikum var tydelig beveget og ga ham stående applaus, men en anelse frykt hadde sneket seg inn i feiringen. Mange av de framstående lokale lederne holdt seg på avstand fra Arar og henvendte seg til ham på en forsiktig og litt prøvende måte. Noen av talerne klarte ikke engang å nevne hedersgjesten ved navn, som om de var redde for at han kunne smitte dem med noe. Og kanskje hadde de rett: De syltynne «bevisene» som førte til at Arar havnet i en celle som krydde av rotter, var et resultat av mistenkeliggjøring og feilslutninger. Og hvis det kunne skje med Arar, en framgangsrik dataingeniør og vanlig familiemann, hvem kunne da føle seg trygg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EN AV sine få offentlige taler snakket Arar åpent om denne frykten. Han fortalte at et medlem av en uavhengig kommisjon hadde forsøkt å samle inn bevis mot personer innen politiet og påtalemyndigheten som hadde gjort seg skyldige i regelbrudd under etterforskningen av kanadiske muslimer. Kommisjonsmedlemmet fikk høre dusinvis av historier om trusler, trakasseringer og utilbørlige hjemmebesøk. «Men ingen av dem han snakket med har protestert høylydt og sendt inn en offentlig klage,» sa Arar. «De lot være fordi de var redde. Redde for å bli den neste Maher Arar.» Frykten er enda mer påtakelig blant muslimer i USA, hvor Patriotic Act (omfattende lovverk vedtatt som følge av terrorangrepet 11. september 2001, red.anm.) gir politiet myndighet til å beslaglegge ethvert navneregister i moskeer, foreninger, på skoler og bibliotek ut fra ren mistanke om at det foreligger en forbindelse til terrorister. Når denne intense overvåkingen blir kombinert med den alltid tilstedeværende trusselen om tortur, er budskapet klart: Storebror ser deg, naboen din kan være spion, myndighetene kan finne ut alt om deg. Trår du feil, risikerer du å bli satt på et fly til Syria eller forsvinne i «det dype, mørke hullet som kalles Guantánamo Bay,» for å sitere Michael Ratner ved Senteret for konstitusjonelle rettigheter.

MEN DENNE frykten må finjusteres. Folk som blir utsatt for skremselsmetoder, trenger å få vite nok til at de blir redde, men ikke så mye at de begynner å kreve rettferdighet. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor det amerikanske forsvarsdepartementet slipper ut en del tilsynelatende kompromitterende informasjon om Guantánamo - for eksempel bilder av fanger i bur - på samme tid som det iverksettes tiltak for å hemmeligholde fotografier av den typen som lekket ut fra Abu Ghraib-fengselet. Det kan kanskje også forklare hvorfor Pentagon godkjente en bok av en tidligere militærtolk, inkludert et avsnitt om hvordan fanger blir seksuelt nedverdiget, men ikke tillot ham å skrive om bruken av kamphunder. Denne strategien som går ut på å lekke ut informasjon og samtidig sende ut offentlige dementier, skaper en sinnstilstand som argentinerne beskriver som «å vite/ikke vite» - en levning fra deres «skitne krig».

«Etterretningsagenter har naturligvis interesse av å skjule bruken av ulovlige metoder,» sier advokaten Jameel Jaffer i den amerikanske borgerrettighetsorganisasjonen ACLU. «På den annen side er det unektelig slik at når de bruker utlevering og tortur som trussel, så drar de på en eller annen måte fordel av det faktum at folk forstår trusselen og tar den på alvor.»

OG TRUSLENE blir oppfattet. I en skriftlig erklæring som ble avgitt i forbindelse med at ACLU brakte paragraf 215 i Partriot Act inn for retten, beskriver lederen for den muslimske foreningen i Ann Arbor i Michigan, Nazih Hassan, hvordan redselen nå preger det muslimske miljøet. Foreningens medlemstall har gått kraftig ned, møtedeltakelsen er lav, stadig færre bidrar med pengegaver og styremedlemmer har trukket seg. Ifølge Hassan skyr foreningens medlemmer alt som kan føre til at deres navn havner på en eller annen liste. Under full anonymitet fortalte et av medlemmene at han har sluttet «å gi uttrykk for sine meninger i politiske og sosiale spørsmål» fordi han ikke vil tiltrekke seg oppmerksomhet. Dette er torturens egentlige hensikt: å terrorisere - ikke bare fangene i Guantánamobasens bur og Syrias isolat, men også, noe som er langt viktigere, den vesentlig større samfunnsgruppen som får høre om disse overgrepene. Tortur er et maskineri som har til hensikt å knuse viljen til å gjøre motstand - den enkelte fanges vilje og den kollektive viljen.

Dette er ingen kontroversiell påstand. I 2001 publiserte den amerikanske ideelle organisasjonen Leger for menneskerettigheter (Physicians for Human Rights) en håndbok for behandling av overlevende torturofre. Her blir det fastslått at «utøverne ofte forsøker å rettferdiggjøre torturen og mishandlingen de utfører ved å henvise til behovet for innhenting av informasjon. Den slags resonnementer tildekker hensikten med torturen. Formålet med torturen er å avhumanisere offeret, bryte ned hans eller hennes vilje og samtidig statuerer et avskrekkende eksempel for folk som kommer i kontakt med offeret. På denne måten kan tortur svekke eller knekke viljen og samholdet innen hele grupper av samfunnet.»

TIL TROSS for det man i dag vet om tortur, fortsetter debatten i USA som om det bare handlet om en moralsk tvilsom måte å skaffe seg informasjon på - og ikke om et statlig terrorinstrument. Det er likevel en hake ved dette perspektivet: ingen påstår at tortur er en effektiv forhørsmetode - aller minst alle de som bruker tortur som sitt verktøy. Tortur «fungerer ikke. Det finns bedre måter å håndtere fanger på,» sa CIA-sjef Porter Goss til Senatets etterretningskomité den 16. februar. Og i et nylig frigitt notat skrevet av en FBI-tjenestemann ved Guantánamobasen, blir det fastslått at bruken av tvang «ikke ga noe mer enn det FBI fikk fram ved å bruke enkle etterforskningsmetoder». Hærens eget skriv om forhørsteknikker fastslår at vold «kan få kilden til å si det han tror forhørslederen ønsker å høre.»

Likevel fortsetter overgrepene. Usbekistan seiler opp som det mest populære stedet for utleveringer; «El Salvador-modellen» innføres i Irak. Den eneste rimelige forklaringen på at torturmetoden har beholdt sin popularitet, kommer fra Lynndie England, som ble syndebukk for mishandlingen i Abu Ghraib-fengselet. Under rettssaken mot England fikk hun spørsmål om hvorfor hun og kollegene hadde tvunget nakne fanger til å klyve oppå hverandre for å danne en pyramide. «Det var en måte å kontrollere dem på,» svarte hun. Nettopp. Under forhør er tortur et ubrukelig verktøy, men når det gjelder sosial kontroll, er det ingenting som er mer effektivt enn nettopp tortur.

New York Times, norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie