Torturbildene ingen tar

EN GANG STO

Hussam Shaheen på et kjøkken i Oslo og fridde til en jente fra Nord-Norge. Representanten fra Fateh Youth var i Norge for å jobbe med et fredsprosjekt sammen med AUF og den israelske søsterorganisasjonen. Jenta sa nei. Idag står han foran en militærdomstol i Israel. Anklagen betyr lite. Dommen er klar. De har for lengst bestemt seg for at han er en palestinsk terrorist.

Verden har reagert med sjokk og sinne over bildene fra fengsler i Irak, der det kommer stadig nye historier om tortur og mishandling av fanger. Mange av fangevokterne har fått opplæring i avhørsteknikker og fangebehandling i Israel. Likhetstrekkene i behandlingen er mange. Men det er en viktig forskjell: Det er ingen som har tatt bilder fra de israelske fengslene, verken avhørssenteret Maskoubiya eller de andre fengslene. Og i motsetning til de amerikanske reaksjonene på Abu Ghraib-bildene, ville ikke slike bilder gi noen skandaleoppslag i Israel. Ingen ledere må tåle høringer eller massiv kritikk. USAs beste venner har nemlig gitt seg selv unntak både fra menneskerettighetene og Genevekonvensjonene. Reglene for krig og væpnet konflikt sier at det ikke er forbudt å kjempe for sitt land eller sitt folk. De sier at krigsfanger ikke skal straffes, men behandles med respekt. Og de sier at krigsfanger ikke skal utsettes for vold, trusler, fornærmelser eller press. Disse reglene gjelder over hele verden. Nesten.

Israel godkjenner tortur av fanger. Det betyr dager med hette over hodet og armer og bein bundet fast til veggen. Det betyr dundrende høy musikk som skal hindre søvn og hvile. Det betyr kuldebehandling når det er kaldt og voldsom varme når det er varmt. Det betyr at man nektes drikke. Det betyr ren vold, strøm mot testikler, trusler og psykisk tortur. Også kaldt «mildt fysisk press», slik den offisielle beskrivelsen lyder.

I ISRAELSKE FENGSLER

sitter 8000 palestinske politiske fanger. Mange holdes i lenger tid uten dom. Noen får aldri vite hva de er siktet for. Advokatene får ikke kontakt med sine klienter. Slektningene får ikke vite hva som skjer med deres kjære. Et sjeldent besøk av foreldre er det eneste som tillates. Ektefeller, kjærester og barn slipper ikke inn. I fengslene er forholdene uutholdelige. Hvis en av fangene gjør noe galt, blir alle straffet. Straffemetodene varierer. De kan bli slått, møtt med tåregass eller skutt på med gummikuler. Paralyserende elektriske våpen blir også brukt. Mange av fangene holdes permanent i isolat. De andre sitter i fullstappede celler. Ingen tar bilder av dette. Det gir ingen intern prestisje blant israelske soldater eller fangevoktere å mishandle en palestiner. Det er bare «business as usual».

Rapporter fra fengselet der Hussam nå holdes forteller om overfylte celler der noen bor på gulvet fordi det ikke er sengeplass til alle. Nattesøvnen avbrytes av ransakelser. Fangene sendes ut når dette skjer. Når de kommer tilbake er klær og andre eiendeler ofte borte. De får ikke se dagslys. Blir noen syke, er det ingen leger som kommer for å se hvordan det står til. Eneste tilbud er en aspirin. I fengselet er det rundt 120 av fangene som er barn. Innenfor disse veggene gjelder verken Genèvekonvensjonene, Menneskerettighetene eller FNs barnekonvensjoner. Alt avhenger av fengselsvaktenes vilje til å vise nåde.

MANGE AV DE

politiske fangene i Israel er først og fremst arrestert fordi de har ledende posisjoner i palestinske organisasjoner. Noen tilhører ekstreme grupper som bruker metoder som bryter med det som er tillatt i krig og væpnet konflikt, som angrep på sivile eller angrep på barn. De er skyldige i alvorlige forbrytelser og skal som andre forbrytere straffes for det - etter grunnleggende prinsipper om rettferdig og upartisk granskning, lov og dom. Israels strategi har de siste årene vært å isolere, henrette eller arrestere de palestinske lederne i håp om at det vil knuse motstanden. Det er en korttenkt strategi. I en voldsspiral der ekstremister på begge sider får dominere ved å bruke stadig sterkere virkemidler er det viktigere enn noensinne å støtte opp om kreftene som søker en politisk løsning basert på internasjonale rettsregler. Verken Israel eller palestinere kan bombe seg til fred. Denne våren skulle Hussam velges til leder for Fateh Youth. De ville ha fått en leder som i mange år har jobbet for en løsning med sameksistens mellom Israel og Palestina, som har samarbeidet med sine israelske partikollegaer og som har gjort en stor innsats for å gi ungdom tro på fredlige løsninger. Arrestasjonen av Hussam og andre politiske ledere gjør at troen på en fredlig vei forsvinner.

Bildene som strømmer fra Israel og Palestina viser hvor viktig det er å styrke de demokratiske kreftene i Palestina, framfor å sperre dem inne. Alle de store verdensmaktene krever en selvstendig palestinsk stat, slik det er uttrykt i veikartet for fred. Den dagen den staten opprettes vil den trenge gode ledere. Det bør også være viktig for nabolandet Israel.

EN GANG STO HUSSAM

på et kjøkken i Oslo. Drømte om et liv med en kone. Om hverdag og en framtid. Og om et fritt Palestina i fredelig sameksistens med naboene i Israel. I den trange cella er det nok ikke så mye igjen å drømme om. Noen kaller palestinerne terrorister. De vil bygge murer for å holde dem ute. Noen kaller dem frihetskjempere. Det finnes ingen enkle svar på Midtøstenkonflikten, men en gang i nær eller fjern framtid vil det bli to stater som skal leve side om side. Veien dit blir lenger når lederne sperres inne, isoleres og tortureres. En slutt blir utenfor rekkevidde så lenge verden rundt bare lar det skje.