Torturer oss!

Litteraturens kraft ligger ikke i å kunne gi publikum hva publikum vil ha, men det det trenger: mental tortur.

Når jeg nå ser det som nødvendig å menge meg med lynsjemobben som i sommer har utgytt sitt raseri over Ari Behn, er det ikke for å føye et nytt nei eller jo til meningene om samtidslitteraturens kvalitet. Det er for å uttrykke min frykt over den tankegangen både Ari Behn og Alexander G. Rubio lar seg rive med av: For å kunne fremkalle «litteraturens grenseløse kraft», mener de at vi unge, norske forfattere må ta opp mediekonkurransen på populærmedienes premisser: vi må rope høyere enn dem. Man må «ta sjansen på å være banal, melodramatisk og overspent».

  • Jeg fryser på ryggen av skrekk: Hva slags tanker har disse forfatterne om litteraturen de skaper? Skal den bare være nok en mental smertestiller for folket? Nok et eksistensielt dop? Enda et underholdende, illusorisk vern mot plagsomme tanker?
  • Dette er en grov undervurdering av litteraturens evner. Litteraturen har nemlig muligheten - og det tunge ansvaret - for å røske i leserens eksistensielle fundament for å se om det holder. Den er en tung, mørk tordensky på leserens falske blåhimmel av vanetenkning og selvkonstruert trygghet. En sky som henger over oss alle og venter på at vi skal vende blikket opp. Og det må vi, før eller siden, for uværet kommer. Uansett.
  • Når konkurransen om publikums interesse skal tas opp, er det dummeste vi kan gjøre å etterligne konkurrentene våre, å resignere i kommersialismens hengemyr. Hvordan det skal bli lidenskap og ektefølt liv av å stille seg opp i koret av innpåslitne medier er meg komplett uforståelig. Bøker som tømmer et inferno av melodrama og hippe vendinger over leseren, eller som søker å provosere for provokasjonens skyld, ender så altfor ofte opp som tomt mas. Ligger ikke litteraturens styrke heller i dens evne til å oppnå intimkontakt med leseren, og slik få leseren selv til å delta, til å la seg rive med i dragsuget av betydninger under ordene? Er ikke litteraturens snikvirkning langt skumlere og mektigere enn dens sjokkvirkning? Vi vet det så altfor godt: Det er ikke alltid den som roper høyest som har mest å si. Først idet en bok vinner leserens aktive nysgjerrighet, har den muligheten til å ytre noe som er sterkt og betydningsfullt nok til å kunne høres, selv om det hviskes aldri så lavt. Først da kan man ta for seg det livsviktige. Å avskrive mestere i en slik kunst - Askildsen, Fosse, Ulven - er like feigt som det er uvitende.
  • Vi trenger en kompromissløs litteratur fordi vi er så fulle av savn. Lengter vi kanskje ikke alle - tankemessig som følelsesmessig - etter Det Andre, det vi ikke er og har, den umulige fullstendiggjørelsen av oss selv? Kall det gjerne Den Endelige Innsikten. En innsikt vi aldri vil få, men som vår natur likevel tvinger oss til å søke. Så paradoksalt er det. Så paradoksale er vi. I en slik tilværelse er det ikke den folkelige moroa Behn etterlyser vi trenger. Vi trenger tortur. Vi trenger litteratur som spenner bevisstheten vår til strekkbenken, som fester behagelighetsillusjonene våre i skruestikken og sakte men sikkert strammer til. Vi trenger nihalede katter av ord som pisker følelsene våre til blods, som får oss til å sperre øynene opp og stirre vår egen utilstrekkelighet i hvitøyet.