Anmeldelse: «Den som dreper - Mørket» på Viaplay

Torturporno i sneglefart

Tobias Santelmann er krimpåskens kanskje verste monster - men neppe det skumleste.

MØRKT: Krimserien «Den som dreper - Mørket» er like mørk som den høres ut som, med Tobias Santelmann i rollen som monster og familiefar. Trailer: VIAPLAY Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Den som dreper - Mørket»

Krimserie

Tidspunkt: 28. mars
Beskrivelse: Sjelden har en så grusom drapsmann virket mindre skummel.
Kanal: Viaplay

«Det store mysteriet for seerne er ikke hvem han er, men hvorfor han er som han er.»
Se alle anmeldelser

Om natta er han en kaldblodig seriemorder som liker å seigpine ofrene sine på grufullt vis, før han endelig gjør slutt på lidelsene deres. Om dagen er han en kjærlig og ansvarsfull pappa til en følsom 13-åring.

Det er litt av en spaltet rolle Tobias Santelmann har fått å bryne seg på i den danske krimserien «Den som dreper», med undertittelen «Mørket». (Ja, den er mørk, både tematisk og visuelt, selvfølgelig.)

Viaplays store påskesatsning er andre sesong av serien om kriminalpsykologen Louise (Natalie Madueño). Hun er spesialist på å sirkle inn seriemordere, og Santelmann spiller årets monster.

Psykologisk krim

Jeg røper ikke for mye nå, for i denne serien er morderen like mye hovedperson som detektiven. Det store mysteriet for seerne er ikke hvem han er, men hvorfor han er som han er. Hvor dette sadistiske - ønsket om å binde, kutte og kvele egentlig kommer fra, og hvorfor det ikke kommer til syne i dagslys, i det ellers så konforme småbylivet hans.

Sett bort fra den nesten spekulative torturpornoen i de mørkeste scenene, er ikke «Den som dreper - Mørket» en spesielt actionfylt krim. Den er mer psykologisk, av typen som liker å dvele ved ansiktsuttrykk og nølende dialoger fulle av undertekst. Det kan fungere bra, og her er mye godt samspill mellom ulike rollefigurer - etter hvert også mellom Peter (Santelmann) og Louise. Scenen der de møtes tilfeldig midtveis i sesongen, uten å vite hvem den andre egentlig er, er like klassisk som den er effektiv, med tanke på spenningsoppbygging. Men derfra skjer det så mange selvfølgeligheter at det nesten er umulig å la seg overraske - ikke minst fordi alt går så ekstremt sakte.

Trøblete mannsroller

Kanskje er Louises langsomme jakt på morderen ment å gjøre serien mer troverdig. Men de gangene hun kommer et steg videre, skjer det som følge av en nærmest overnaturlig forståelse av hvordan det morderiske tankesettet fungerer. Det er vanskelig å kjøpe. Det samme er tankesettet hun forsker på.

Krimserien er kanskje ment å være et feministisk svar på alle de grufulle krimbøkene og -seriene der kvinner blir torturert og drept. Her er det særlig menn som får gjennomgå. Til en viss grad handler det også om moderne kvinneroller og trøblete mannsroller, uten at serien føles spesielt oppdatert av den grunn.

Santelmann jobber hardt og samvittighetsfullt med materialet han har fått utdelt, men det er svært vanskelig å tro på ham, og effekten er nok ikke helt tilsiktet: Sjelden har en så grusom drapsmann virket mindre skummel.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer