Torvund i alveland

I «Kitty K.» taler Torvund med flere tunger. Om han brister ut i jubelrop over en glede, eller med sammenbitte tenner lar sarkastiske bemerkninger falle, så er det ut fra den samme grunnholdningen.

I denne mektige og mangfoldige samlingen møter vi en mann som har sluttet fred med tilværelsen, en dikter som stiller seg på parti med det gode i livet, som skriver oder til gleden, som priser naturen, kjærligheten, freden, skjønnheten...

Aldri av moten

Torvund er bosatt på Jæren, og i samlingens første avdeling stevner han oss til møte i Garborgs alveland, der dagen åpner «sine marihandlepper og pustar sin milde ange ut over myr og sand», og der

Eit lyst klingande

heng mellom trekronene

Over sanddynene

eit spovesilkesjal

eit måkegobelin

eit terneteppe

Dette er naturlyrikk etter god, gammel skikk, trygt forankret i en solid nynorsktradisjon, høystemt, hymnisk, med etterklanger av Vinje, Garborg, Nygard, Aukrust, Hauge, og med et dikterjeg, omsluttet av og innesluttet i en vennligsinnet natur som det speiler sine sinnsstemninger i.

Her eksellerer Torvund som sine forgjengere i besjelinger og metaforer, vokalklang og bokstavrim. Noen vil kanskje oppleve den slags poesi som gammeldags og forlorent romantisk. Slik ser jeg ikke på det.

Ekte og sterke uttrykk for tilsvarende følelser går aldri av mote så sant dikterens personlige stemme, slik som her, ikke blir vekk i koret av fremmede røster. Og for de som synes det blir for mye av det gode, er det bare å bla videre til neste avdeling.

Politisk lyrikk

Den er foregrepet i den første i et dikt der dikterjeget på vandring i naturen drar kjensel på «Ein utanriksministernase i labradorstein». Her får naturen en annen funksjon - som resonansbunn for en flengende kritikk av Bondevik-regjeringen og det norske Stortings knefall for USA og NATOs bombediplomati i Kosovo.

Her får Vollebæk og Løwer og Solheim så øra flagrer. Med kvass stemme refser dikteren de som strør sand over de døde og toer sine hender, mens de taler om «humanitær intervensjon». Man må mene hva man vil om saken, men at norske diktere fortsatt kan skrive politisk lyrikk med dynamitt i, er disse diktene et klart vitnesbyrd om.

I de neste avdelingene er vi over i det sentrallyriske igjen. Her er dikt om ungdoms trengsler og lengsler, dikt til forsvar for poesien, dikt som uttrykker uro ved tanken på tida som går. Her trer også mørkere toner fram. Idyllen er ikke uten mørke pletter - «Dagen er ny som tynn is/Kan den bera/det tunge mørkret/som veltar opp inni meg» - og slik må og bør det være, for ellers ville ikke samlingen stå til troendes. Det får være måte på harmoni. Men kjærligheten overvinner alt. Som før finner vi her vare og livsbejaende dikt om et samliv som holder «det tunge mørkret» på avstand:

Opp trappa klakka kjærleiken

på fire føter.

Så snodde me oss inn

i kvarandre

i tide.

Moden manns verk

Samlingen avrundes med en suite dikt til Kitty Kielland. Her påkaller Torvund hennes billedkunst til forsvar for de verdiene han bekjenner seg til. Her går natur og kjærlighet, poetikk og politikk, opp i en høyere enhet - patetisk kanskje, men virkningsfullt, og slitesterkt, slik den beundrede Kittys bilder er.

«Kitty K.» er Torvunds nittende diktbok. Han er ingen ungkalv lenger - «Eg nærmar meg femti vintrar/med blikket/over brillekanten» - men i hans tilfelle er Shakespeares ord på sin plass.

Ripenes is all. «Kitty K.» er nemlig i positiv betydning en moden manns verk, og jeg mener å ha mine ord i behold når jeg påstår at det er Torvunds beste diktbok til nå.