Tøff i trikot

En besnærende verden og en film som ikke henger på greip.

FILM: Er det ikke så du får lyst til å gråte av når en film ikke lever opp til sitt potensial? Den mye omtalte og sterkt etterlengtede «Watchmen», basert på Alan Moores og Dave Gibbons genierklærte tegneserie fra 1986-87, kunne vært en mørk moralsk fabel og en knivskarp kommentar til superheltsjangeren, som Alan Moore omtaler som «vår tids mytologi». I stedet er det blitt en spraglete og sprikende suppe som ramler over alle tenkelige dramaturgiske snubletråder og ikke klarer å holde styr på sitt omfattende rollegalleri.

Voldelig sump
Men det begynner besnærende. «Watchmen» er satt til et oppdiktet 1985. Med superheltenes hjelp har USA vunnet krigen i Vietnam og Nixon sitter i Det hvite hus på sekstende året. Men Sovjetunionen rasler fremdeles med atommissilene, truende zeppelinere seiler gjennom natten og overvåker gatene i New York, og under dem er verden blitt en voldelig sump, på randen av anarki. De fleste superheltene har pensjonert seg etter at deres virke ble forbudt ved lov. Men så blir superhelten The Comedian (Jeffrey Dean Morgan) kastet ut av et skyskrapervindu av en ukjent inntrenger, og hans gamle kollegaer begynner ane at noe er i gjerde.

Ondskap
I likhet med fjorårets «The Dark Knight» bruker «Watchmen» superheltsjangeren for å presentere et dystert syn på menneskeheten. Begge filmene ser verden gjennom superheltenes øyne og finner bare ondskap for ondskapens skyld. I den mørke og konstant regntunge storbyen er det lite som er verd å forsvare. «Watchmen» har et rått og illusjonsløst forhold til sex og vold og er, femtenårsgrensen til tross, knapt noen film for tolvåringer, ifølge med foreldre eller ei.

I større grad enn noen tidligere superheltfilm opphever «Watchmen» skillet mellom rett og galt, skillet som opprinnelig var en slik bjelke for sjangeren. Her finnes mørket også i superheltenes indre – hvor mange ganger før har du sett en superhelt forsøke å voldta en annen? – og idealene settes på prøve ved at uhyrlige gjerninger får positive konsekvenser. Den prinsippfaste og upragmatiske er dømt til å tape, og står ribbet igjen. Hva er superheltens rolle i en slik verden?

Det mest ekstreme svaret gir den avdøde The Comedian i historiske tilbakeblikk. Med The Comedian gjør «Watchmen» sin egen, nifse vri på narren som gjennomskuer maskespillet. The Comedian gjør seg til en brutal parodi på menneskene selv. Innsikten «alt er en vits» har gjort ham til en kyniker, og en bevæpnet sådan, hengt opp i paradokset at det menneskene må beskyttes mot, er seg selv. Han er fascinerende og frastøtende.

På trynet
Som metaprodukt og drøfting av superheltfilmen som sådan er «Watchmen» særs interessant. Som film går den på trynet omtrent hvert tiende minutt. Regissør Zack Snyder har en fans forblindede entusiasme og er så opptatt av å følge historien slavisk – selv øreringene til Janey Slater er akkurat som i tegneserien – at han ikke ser at filmen blir uoversiktlig for dem som ikke er blant de innvidde. Svak casting gjør at sentrale roller som Silk Spectre (Malin Akermann) og Ozymandias (Matthew Goode) forblir pregløse. Og historien til den blåskimrende Dr. Manhattan (Billy Crudup), som er over-the-top også i tegneserien, er katastrofalt dårlig ivaretatt. Den er en pompøs effektorgie der store formasjoner stiger opp av bakken på Mars (ikke spør) til monumental musikk og new age-aktig kvasifilosofi om tidens tøyelighet.

«Watchmen» er en halvgod film med en storartet film i magen. Og det holder ikke.