MULIGHETER: I Ferd har vi har valgt å konsentrere oss om de sosiale entreprenørene som gir barn og unge muligheter de ellers ikke ville fått, hovedsaklig gjennom muliggjøring og utdanning. Ferd stiller folk som jobber hos oss, eller i våre bedrifter, til rådighet for virksomhetene, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
MULIGHETER: I Ferd har vi har valgt å konsentrere oss om de sosiale entreprenørene som gir barn og unge muligheter de ellers ikke ville fått, hovedsaklig gjennom muliggjøring og utdanning. Ferd stiller folk som jobber hos oss, eller i våre bedrifter, til rådighet for virksomhetene, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Tør vi å måle verdien av å hjelpe?

- Gode intensjoner rekker langt, men varige effekter rekker lenger. For å få disse effektene må vi tørre å måle og la oss bli målt.

Gjennom Ferd Sosiale Entreprenører bistår Ferd-konsernet sosiale entreprenører over hele landet. Entreprenørene er engasjerte mennesker som har oppdaget et samfunnsproblem og funnet en ny, innovativ løsning på problemet. De bruker forretningsmessige metoder for å bygge en bærekraftig virksomhet som kan levere løsningen til flest mulig, raskest mulig.

I Ferd har vi har valgt å konsentrere oss om de sosiale entreprenørene som gir barn og unge muligheter de ellers ikke ville fått, hovedsaklig gjennom muliggjøring og utdanning.

Ferd stiller folk som jobber hos oss, eller i våre bedrifter, til rådighet for virksomhetene. De er gode på forretningsutvikling, strategi, markedsføring, kort sagt, det de sosiale entreprenørene trenger. Og så litt penger da naturligvis. Foreløpig har vi ikke har lagt opp til å få en økonomisk avkastning på våre investeringer. Vi gjør dette fordi vi ønsker å gjøre en forskjell. Men hvordan vet vi at vi gjør det, en forskjell altså? Det finnes minst fire måter å finne ut dette på; høre, se, telle og måle.

Den første er at vi hører, altså anekdotiske bevis. Gjerne gjennom at noen forteller oss en historie, noe de har opplevd, noe de vil ha oss til å tro på. Når moren til Ørjan forteller oss at han var oppgitt av alle, unntatt henne, og nå er tilbake på skolen fordi han fikk en sjanse til å mekke biler i klubben Kjør For Livet, gir det oss tro på at dette kan virke på flere. Vi undersøker om dette er sannsynlig, hvordan det kan realiseres og forsøker å bidra til å skalere løsningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den andre måten å måle på er at vi selv ser eller til og med føler, uten helt å vite hva som gjøres, noe som vi intuitivt vet virker. Når vi ser mennesker som har vært på kjøret hele sitt voksne liv gjenfinner sin menneskelige verdighet og kommer tilbake til samfunnet gjennom å bli selgere av Gatemagasinet ASFALT, da vet vi at det virker. Når de begynner å tenke på neste utgave av magasinet og ikke bare neste «skudd», da er det en seier. For dem og for oss.

Den tredje målemetoden er at vi teller. Metoden er meget vanlig, men det er ikke uvesentlig hva man teller. Men det går an å telle hvor mange barn som går på de bortimot 600 skolene hvor virksomheten Trivselsleder skaper aktivitet og trivsel i storefri. Og vi kan telle hvor mange rapporterte tilfeller av mobbing det var på disse samme skolene før og etter Trivselsleder-programmet ble innført. Det er ikke enkelt å isolere effekten av dette programmet på noen få skoler, men med mange hundre blir det enklere.

Og den fjerde måte er at vi kan måle effekt. Hva som er en ønsket effekt kan det nok også være forskjellige syn på, men la meg fortsette med eksemplet Trivselseder. Selv om Trivselsleder ikke er et anti-mobbeprogram, så øker det trivselen på skolen. Når både den mest nerdete, svakeste, mest beskjedne og den med de dølleste klærne OG den mest populære, kuleste, sterkeste og den med de heftigste klærne får mulighet til delta i arrangerte leker og aktiviteter som er så attraktive at ingen av dem kan si nei, da blir det trivsel.

Og hvis bare EN mobber og ETT offer per skoleår lar være å utvikle seg til akkurat det, på grunn av Trivselsleder, da sparer samfunnet 2 x 12 millioner på hver av dem. (Det kan synes snodig at også mobberen blir dyr for samfunnet, men dysfunksjonalitet er kostbart). Og hvis du ganger 24 millioner med 600 skoler så sparer og tjener samfunnet drøye 1.2 milliarder per år. Her begynner vi å nærme oss den fulle teoretiske effekten.

På toppen av dette ville en perfekt måling også kunne ta med livskvalitet, verdighet, glede, for mobber og offer, deres familier og venner. Slik måling har vi ikke en ambisjon om ennå, men vi forsøker gjerne å finne metodene som gjør oss i stand til det en gang i fremtiden. Eller kanskje er det slik at hvis vi kan måle alle de andre forholdene, inklusive effektene, så trenger vi ikke en perfekt måling av livskvalitet.

En «gutt» som flytter fra mor til egen leilighet i en alder av 38 år gjør mange glade og stolte, men vi behøver ikke begrense resultatoppnåelsen til kun å registrere det. En nesten nøyaktig måling av den reelle verdiskapende effekten kan vi få ved å se på et tilbud gitt til en gruppe med Aspberger syndrom. De har tatt skrittet fra gutterommet, og en isolert tilværelse, til rollen som konsulenter i IT-selskapet Unicus. Der verdsettes deres autisme som et komparativt fortrinn. Fra å være en utgiftspost på NAVs budsjetter blir de en inntektspost på samfunnsregnskapet når Unicus leier ut deres kompetanse til kunder som Telenor og Veritas. En foreløpig beregning gir en besparelse + inntekt = 15 millioner kroner per person. I tillegg kommer verdiskapningen hos kundene.

Noen mennesker synes det er utidig å måle sosiale resultater, og jeg kan formelig høre dem si; «Ser du det ikke selv». «Tror du ikke på det jeg sier». «Vi har jo holdt på med dette lenge». «Se hvor mange mennesker som vært gjennom programmet». Og det er vel akkurat slike utsagn eller salgsargumenter innkjøpere av produkter og tjenester fra sosiale entreprenører får høre.

Samtidig er det langt fra sikkert at NAV, skoleverket, barnevernet, rusomsorgen og andre offentlige innkjøpere vet nøyaktig hvor effektive de eksisterende ordningene er. Dermed kan det ironisk nok bli en utfordring at vi har en ambisjon om å måle effekten av løsningene til våre sosiale entreprenører. Det kan nemlig bety at andre også må måle effekten av sine tilbud og tjenester.

Gode intensjoner rekker langt, men varige effekter rekker lenger. Og for å få disse effektene må vi tørre å måle og la oss bli målt. Ingen vil vel at vi skal bruke tid og penger på løsninger som ikke virker. Og hvis vi virkelig tror at det er typisk norsk å være god, så må vi tørre å bli utfordret på om vi virkelig er så gode som vi tror. Alle de menneskene de sosiale entreprenørene forsøker å gi nye muligheter fortjener intet mindre.