Total forvandling

Nytt høydepunkt i Mozart.

m/Det Norske Kammerorkester Mozart, Beethoven og Stravinskij Asker Kulturhus KONSERT: En ting er klangskjønnheten i Leif Ove Andsnes’ klaverspill. Noe helt annet er hvordan Kammerorkestret skifter karakter i samspillet med ham. Eller mer presist: hvordan Leif Ove Andsnes får orkestret til å gjennomløpe en total forvandling.

Før pause fikk vi orkestret alene i Stravinskijs «Danses Concertantes» og Beethovens 8. symfoni. Det ble en blandet fornøyelse. I begge verkene ble det rikelig anledning til å merke seg den tørre akustikken i Asker Kulturhus. I Stravinskij klarte orkestret liksom aldri å samle seg om stringensen som denne musikken krever for å avtegne seg tydelig, både i forhold til tradisjonen som den driver sitt grasiøse hærverk med og i forhold til publikum i salen.

Grovarbeid

I Beethoven arbeidet de seg i og for seg greit gjennom seksjon etter seksjon. Men det var aldri noe fortolkende grep som strakk linjene mellom og gjennom hver lille lokale parti. Eller for å si det på en annen måte: savnet av en dirigent ble påfallende og påtrengende.

Inntil orkestret inntok scenen etter pause i Mozarts Klaverkonsert nr. 24., anført av Leif Ove Andsnes i dobbel forstand. Det vil si som solist og som dirigent fra pianokrakken.

Det dreier seg om et verk som bærer alle spor av operaen «Figaros bryllup», som Mozart komponerte på samme tid. Ikke bare klaverstilen, men hele orkestersatsen gjennomsyres av det operatiske. Hver musikalske figur personifiseres musikalsk, mer enn å folde ut en instrumental struktur. Den umåtelig vakre langsomme andresatsen, for eksempel, kunne med bare ørsmå forandringer ha vær en vakker sopranarie. I hvert fall slik Andsnes spilte den, fortrolig, tett på og nærmest stofflig i sin skjønnhet.

Fulltonende

Når Andsnes spiller slik, er det med en sangbarhet som løfter uttrykket og gjør det nærgående. Det samme skjer i det mer lekne og erotiske oppspillet i førstesatsen, eller når musikken liksom stiger opp fra sitt mer dovne leie og spiller opp, stringent, spenstig og til stede i hver frase i finalen.

Klangkvaliteten og den absolutte tilstedeværelsen i Andsnes’ spill er som et lite mirakel i seg selv. Og Kammerorkestret fulgte opp, i full konsentrasjon om Andsnes førende rolle i fortolkningen og uten et øyeblikks dødgang i fraseringen. Du skulle ha forsverget at det var samme orkester som før pausen.

Men det var nettopp det det var, mirakuløst nok.