Tøv om Kina

Det store flertall av kineserne har ingen innflytelse på landets styre og stell, heller ikke på lokalplanet. En slik styreform er ikka bare uønsket, men farlig- både for kineserne og verden, mener Torbjørn Færøvik.

Professor Arnulf Kolstads kronikk om Kina i Dagbladet 19.04 må sies å være sjelden vare fra akademikerhånd. Kolstad er oppbrakt over den massive kritikk som har rammet landet i den seinere tid og ønsker å bringe balanse i regnskapet. Utgangspunktet kan synes prisverdig. Men i stedet for å bringe balanse, ender professoren opp med å gjøre kowtow

(knele og støte hodet i gulvet) for de kinesiske lederne. Kronikken er Kolstads andre på

kort tid. I VG 16.04 argumenterer han på samme vis.

Hovedpoenget i begge er at vestlige lands menneskerettighetskritikk er forfeilet, og at Kina har utviklet sin egen form for demokrati. I VG hevder han at kritikken har «såret det kinesiske folkets følelser», et standarduttrykk i kinesisk propaganda. Riktigere er det nok å si at kritikken har såret de kinesiske ledernes følelser. Hva folket mener, vet vi lite om.

Som alle andre land er Kina en mosaikk av meninger og følelser. Jeg vet det, fordi jeg har besøkt landet jevnlig over en periode på 34 år. I Aftenposten 18.04 leser vi om Ai Weiwei, arkitekten bak det såkalte «Fugleredet», Beijings spektakulære olympiastadion. Han er ikke såret. Han bryr seg ikke engang om å overvære åpningsseremonien i august. «Hva er det som er så glamorøst med dette at det må feires? Vi er ikke på et slikt stadium i utviklingen,» sier han. Ai mener det er viktig å heve stemmen og tilføyer: «Folk har ikke

Artikkelen fortsetter under annonsen

lenger noen tillit til systemet. (...) før eller seinere må vi endre kurs og bevege oss mot en demokratisk utvikling. Kina styres med metoder fra den gamle verden, og det gjør det umulig å bygge et samfunn i harmoni.»

Millioner av kinesere tenker som Ai. Så hvorfor synger de ikke ut? Jo: «Fordi mange tjener på det og fordi kinesere fortsatt er så kuede og redde for å snakke om politiske

reformer.» Kolstad hevder at menneskerettighetene er «en vestlig oppfinnelse ». I en viss forstand har han rett. Et eller annet sted må en idé fødes. Men ideer, som mennesker,

KINA: Miljøaktivister må få lov til å organisere seg, uten å risikere fengsel, mener Torbjørn Færøvik. Foto: Aleksander Nordahl
KINA: Miljøaktivister må få lov til å organisere seg, uten å risikere fengsel, mener Torbjørn Færøvik. Foto: Aleksander Nordahl Vis mer

kan vandre og slå de dypeste røtter. Marxismen-leninismen ble født i Europa, men er i dag offisiell lære i Kina. Kristendommen oppsto i Palestina, men ble en verdensreligion. Buddha gjorde sitt første skrik i det nordlige India, men i stedet for å bli profet i sitt eget land, fikk han flere hundre millioner tilhengere i Kina.

Grunnlaget for Vestens kritikk av Kina er at landet tilhører menneskeheten. Med sine 21 prosent av verdens befolkning angår det oss mer enn de fleste andre. Videre er det et faktum at Kina har ratifisert FNs menneskerettighetserklæring og andre internasjonale konvensjoner. Få, om noen, forlanger at landet skal bli demokratisk over natten.

Kineserne, som andre folk, bærer på en tung kulturell bagasje, og salig Konfusius er - som Kolstad så riktig anfører - en seiglivet mann. Men det betyr ikke at vi skal forholde oss tause når opplagte overgrep finner sted. Også på dette området er det viktig å kunne tenke to tanker samtidig.

Professorens forsøk på skjønnmaling ender i de platteste generaliseringer. Kineserne vektlegger «kunnskap, klokskap og visdom». De er «hardt arbeidende, tålmodige og lite kravstore». Problemer finnes, men de kinesiske lederne «vedstår seg de uløste problemene» og forsøker å løse dem «på kinesisk vis». I realiteten finnes ingen naturgitt

«kinesisk» løsning. Fastlands- Kina og Taiwan løser sine problemer på vidt forskjellig vis; det første er et diktatur, det andre et demokrati. Også på fastlandet er det viktig å åpne de politiske ventilene, ikke i én operasjon, men skritt for skritt.

Store utfordringer som miljøskjendingen, de skrikende sosiale forskjellene og den omseggripende korrupsjonen kan bare bekjempes ved å gi de kuede en stemme. Miljøaktivister må få lov til å aktivisere seg, ja organisere seg, uten å risikere fengsel, og varslere av korrupsjon og annet maktmisbruk må kunne føle seg trygge på at de ikke får partiets dolk i ryggen.

Kolstad gjør et nummer av at Kina aldri har vært et imperialistisk land. Jeg mistenker professoren for å være lite bevandret i kinesisk historie. Oldtidens Kina begynte som et lite land ved Guleelvas midtre løp. Etter hvert fant keiserne ut at de ville reise en mur for å forsvare sitt eget folk, han-kineserne, mot «barbarene». Muren ble betraktet som en ytre

grense. Seinere ble store områder nord, vest og øst for muren, som Øst-Turkestan, Mongolia og Mandsjuria, invadert av han-kinesiske styrker. I dag ligger Den store muren langt inne på folkerepublikkens territorium. Tibet ble også hærtatt. Andre land, som Korea og Vietnam, ble forvandlet til vasaller. Krig avløste krig, og blodet rant i strie strømmer.

Foto: Aleksander Nordahl
Foto: Aleksander Nordahl Vis mer

Derimot er det riktig at Kina aldri har forsøkt å underlegge seg fjerntliggende land og kontinenter. Årsaken var ikke kinesernes fortreffelige humanisme, men deres forestilling om Kina som et univers i seg selv. De hadde ressurser nok og betraktet seg, med en viss rett, som andre overlegne. Som keiser Qianlong sa til den britiske kongens utsending i 1793:  «Fremmede lands gjenstander har for meg ingen verdi, og jeg har ikke noe behov for de varer som er produsert i Deres land.»

Professor Kolstad gir inntrykk av å ha mye vestlig i vrangstrupen og serverer påstander

som: «Det er milevid avstand mellom det Kina gjør overfor den autonome kinesiske republikken Tibet og det Vesten gjør i Irak og Afghanistan.» Dette er ukvalifisert

synsing. Bedre blir det ikke når professoren gjør et nummer av at USAs president velges av «mindre enn 25 prosent av befolkningen ». Da er det fristende å spørre: Hvor stor andel av Kinas befolkning har valgt Hu Jintao, som er både president og partisjef?

Nøyaktig her står vi overfor Kinas grunnleggende problem. Landet styres av en selvoppnevnt elite. Dette gikk stort sett bra under de gamle keiserne, men det vil ikke

være mulig i framtida - selv om Kolstad påkaller Konfusius og andre vise menn aldri så mye. Kina har 1325 millioner innbyggere. Da Hu Jintao ble gjenvalgt som president i mars, avga om lag tre tusen «folkevalgte» stemme. Ingen motkandidat stilte. Det tillates ikke i det demokratiet Kolstad lovpriser. Enda færre ble kalt til stemmeurnen da Hu i fjor høst ble gjenvalgt som partiets fremste mann.


Det store flertall av kineserne har ingen innflytelse på landets styre og stell, heller ikke på lokalplanet. De er passive tilskuere til seirene og nederlagene, til fengslingene og løslatelsene, til løgnene og fortielsene. En slik styreform
er ikke bare uønsket, men farlig både for kineserne og verden. Derfor engasjerer vi oss.