Tove Ditlevsens litterære inferno

KØBENHAVN (Dagbladet): - For Tove Ditlevsen var liv og verk fullstendig uatskillelig. Hennes liv var som et tidstypisk inferno, noe man ser nøye gjenspeilt i hennes litterære arbeider.

Det sier Jens Andersen, som har skrevet «Til døden os skiller» - en biografi om den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Hun var en av sin samtids aller mest leste forfattere, like berømt for et hardt, selvdestruktivt og utagerende liv som for et poetisk, vart og følsomt forfatterskap.

Også her i landet har Tove Ditlevsen hatt en stor leserskare, og i høst utgir forlaget Oktober hennes ungdomsverk «Man gjorde et barn fortred» i sin serie Nordiske klassikere. Jens Andersen har skrevet etterordet til denne utgaven.

- Tove Ditlevsen ble noe av et litterært ikon for flere generasjoner nordiske feminister. Men hennes eget frigjøringsønske virker nærmest meningsløst, sett opp mot hennes åpenbare avhengighet av ektemenn og giftermål?

- Man skal huske at hun kom fra et småborgerlig arbeidermiljø, der det for en pike kun fantes én bestemmelse: Å bli gift. Derfor drev hun hele tida inn i ekteskapet, fra hun første gang som toogtjueåring giftet seg med den tretti år eldre Viggo F. Møller, til hennes fjerde og siste ekteskap med Victor Andreasen, legendarisk avisredaktør i Ekstra Bladet. Hennes litteratur ernærte seg av ekteskapet.

- Hvordan fungerte hun i et samliv?

- Tove Ditlevsen forsøkte på den ene siden å leve i den borgerlige hustrurollen, på den andre siden gjorde hun sitt beste for å bryte ned all borgerlig idyll. For henne ble ekteskapet som et fengsel hun både var fanget i og avhengig av. Hun var hele tida sterkt tiltrukket av tanken på et normalt familieliv, samtidig som hun var sterkt tiltrukket av isolasjon og flukten vekk fra alle forpliktelser. Ditlevsen var også et meget kløktig menneske. Hun hadde stor selvinnsikt, og var seg godt bevisst sin egen schizofreni. Den var som en kilde hun livnærte seg av i sin diktning.

- Hun var alltid opptatt av å framstå som et normalt menneske - blant annet i den forstand at hun påberopte seg en anti-intellektuell posisjon i den litterære debatten. Var dette i virkeligheten et utslag av et akademisk mindreverdighetskompleks?

- Det hele toppet seg i begynnelsen av 60-tallet, da hun frivillig forlot det litterære parnass. Det skjedde i opposisjon til den nye, teoritunge 60-tallsmodernismen. Ditlevsen reagerte mot det sterke skillet mellom moderne og ikke-moderne diktning.

I tillegg kommer selvfølgelig at det fantes en naturlig opposisjonstrang i henne - mot alle etablerte autoriteter. Hun hadde en fundamental trang til å gjøre opprør. Og til sist, som du antyder, var det nok også en mindreverdighetsfølelse hos henne som hun aldri helt ble kvitt. Selv om hun var meget belest, også teoretisk.

Tove Ditlevsens budskap var alltid at man ikke måtte underkjenne betydningen av det enkle i diktningen. I sin egen diktning ville hun ved hjelp av svært enkle midler sette kompliserte saker på spissen, trenge inn i psykologiske mekanismer.

- Som opprør betraktet var vel hennes liv heller mislykket, og et eksempel på kulturradikalisme på sitt verste: Radikal i sine meninger - småborgerlig i sin livsførsel?

- Det kan jeg langt på vei være enig i. Men så skal man heller ikke glemme at det også er et kulturradikalt prosjekt å søke tilbake til barndommen, for på den måten å få kontroll over sin egen angst. Her var Tove Ditlevsen meget uredd, og svært viktig i sin samtid. Det finnes vel få samtidige forfattere som har skrevet bedre og mer innsiktsfullt om barndom enn nettopp henne.

- Du skriver at hennes liv og diktning fra slutten av 1950-tallet framstår som et sprengt univers - der ting mer og mer fragmenteres og går i oppløsning?

- Ja, det er klart det koster å leve sitt liv som en offentlig person i den grad Tove Ditlevsen gjorde det. Privat tok angsten mer og mer overhånd, godt hjulpet av et stadig økende forbruk av piller og alkohol. Hun var i lange perioder innlagt på psykiatrisk sykehus, noe som også preget den litteraturen hun fortsatte å produsere. Hennes ekteskap med Victor Andreasen fikk også mer og mer preg av et strindbergsk inferno, det var to egoister og individualister med meget høye krav til seg selv og hverandre som skulle leve under samme tak. Noen ganger var det da også bare så vidt taket holdt. Tove Ditlevsen selv elsket provokasjonen, og kan ikke ha vært noen enkel person å leve med.

- Til slutt valgte hun å gjøre ende på sitt eget liv?

- Jeg tror hun følte seg tredobbelt utskrevet da hun i 1976 valgte å gjøre det slutt. Hun var utskrevet fra sykehuset, hun var utskrevet fra ekteskapet og hun var utskrevet som forfatter. Det var ikke mer igjen å leve for.

- Kan Tove Ditlevsen stå som et forbilde for kvinner av i dag?

- Jeg tror nok mange kvinner med egne kunstnerdrømmer vil se på henne som en heltinne. Det ligger en stor befrielse i hennes måte å leve ut sitt liv på. Men det har en høy pris.