MUMMIMAMMA: Tove Jansson ville fylt hundre år i år, og det feirer finnene. Mummitrollene er kjent over hele kloden. I tillegg har hun 12 romaner og novellesamlinger bak seg. Foto: Dagbladet/Scanpix
MUMMIMAMMA: Tove Jansson ville fylt hundre år i år, og det feirer finnene. Mummitrollene er kjent over hele kloden. I tillegg har hun 12 romaner og novellesamlinger bak seg. Foto: Dagbladet/ScanpixVis mer

Tove Janssons univers speiler noe dypt menneskelig

Finnene feirer hundre års jubileum for sin store dikter.

Meninger

Det mest slående når man blar i antologien «Den store mummiboka», er hvor variert Tove Jansson er i uttrykket i sin saga om mummitrollene. Helsides tegninger, små vignetter, svarthvite illustrasjoner, historier fortalt med store fargetablåer og håndskrift, en fargebruk som stadig skaper nye dybder, prosafortellinger med lyriske skisser og hele fortellinger i tegneserieformat.

«Den store mummiboka» kommer ut i den utmerkede barnebokserien «De store hvite bøkene», som presenterer eventyr, dikt, fortellinger og sanger av det klassiske slaget. Tove Jansson hører definitivt hjemme her, side om side med Asbjørnsen & Moe og H.C. Andersen.

Mummitrollene er ikoniske. Merkelige framtoninger, en slags hvite flodhester på to bein, med et forundret oppsyn. Den første tegningen fra 1953 i seriestripene viser en sirkel med en hale, forsynt med spørsmålet: «Hva er dette?» Neste tegning gir svaret: «Det er meg, Mummitrollet, som prøver å stå på hodet.» Et svar så godt som noe, fylt av den underfundigheten som karakteriserer Jansson. «Hennes unike posisjon hviler på en livsbejaende blanding av dyp filosofisk refleksjon og og grenseløs, barnlig lekenhet,» skriver Anders Heger i sine innsiktsfulle etterord til Janssons tegneserier.

Tove Jansson skapte sitt eget poetiske univers. En av de første tegningene i «Den store mummiboka» er et kart over Mummidalen; et klassisk landskap med skog, hav, fjell, en elv, en øy og selvsagt Mummihuset og dets to innholdsrike etasjer.

All handling foregår innenfor denne geografiske avgrensningen; som en serie kammerspill. Motsatsen er eventyrhistorien, der en Odyssevs eller en Askeladden begir seg ut i det ukjente og opplever noe nytt og ukjent på sin vandring.

Mummihistoriene minner i oppbygning om andre lignende klassikere; «Det suser i sivet», «Ole Brumm» eller for den saks skyld Rune Belsviks glimrende fortellinger om Dustefjerten, i «det vesle landet ved bekken». Disse historiene har til felles at vekten legges på figurene som bebor disse omgivelsene. De representerer egenskaper som stadig konfronteres, noe som igjen avføder formuleringer som kan betraktes som dypsindige, på grensa til det «filosofiske».

I Mummidalen, Hundremeterskogen og Det vesle landet ved bekken finner vi en slags minimalistisk visdom som er mer grunnleggende enn moralismen i Kardemomme By eller Hakkebakkeskogen, mindre konkret enn Andeby-samfunnet, ikke så ellevill som Flåklypa og mer språklig avansert enn for eksempel i småbarnsserien «Drømmehagen», som ellers bygger på samme premisser.

Bøkene om mummitrollene er et forsvar for det genuint menneskelige, her formulert i «Hatifnattenes hemmelighet»:

«Tenk aldri å kunne bli glad eller lei seg, tenkte Mummipappa mens båten fløy av gårde i stormen. Aldri å kunne like noen og bli sint på ham og tilgi ham. Ikke kunne sove eller fryse, aldri ta feil og ha vondt i magen og bli frisk igjen, feire fødselsdag, drikke øl og ha dårlig samvittighet...Alt sammen. Så forferdelig. Han var lykkelig og gjennomvåt og ikke det ringeste redd for tordenværet.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook