Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tove Nilsen om kjærlighet på overtid

Plikter og begjær uten store overraskelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Tove Nilsen er en sjenerøs forteller med stor vilje til oppriktighet og en sjelden evne til å formidle sanseinntrykk. Hun lar ofte et knippe bestanddeler gå igjen i romanene. Ofte er en forfatter i sentrum, ofte diskuteres fiksjonens vesen og grensen mot det selvbiografiske (som forfatteren gjerne bruker som springbrett i diktningen), og reisen, den indre og ytre, er vesentlig.

Årets bok om en godt voksen forfatter og hennes liv i spennet mellom plikter og begjær, har alle disse aspektene. «Sommer 2005» er på mange måter en raus og ærlig roman, men byr på få overraskelser.

Uro og sinne

Forfatteren som forteller er nyseparert og bor sammen med to tenåringsdøtre. Hun er fylt av en uro som hun bearbeider med rengjøring og renessansekunst. Og hun er sint, mest for at hun ikke kom seg ut av forholdet til ektemannen tidligere. For det handler om tid. Om tid som forsvinner, om tid som «freste som bruspulver mot leppene.» Om å ha mer og mer av tida bak seg.

En som har liten tid igjen er moren til fortelleren. Hun er en skarp gammel kvinne som helst hadde sett datteren som krimdronning, og som ikke legger fingrene i mellom, enten det er datterens kokkekunster eller hennes bløtaktighet hun karakteriserer. Så en dag, i det evige maset mellom PCen og foreldrehjemmet, støter fortelleren på gamlekjæresten. Det er 37 år siden sist, men suget etter ham manifesterer seg øyeblikkelig. Hun blir bråforelsket i en alder av 53 år.

Denne kjærlighetshistorien er motoren i romanen. Den utspiller seg i løpet av noen måneder, og hovedpersonen befinner seg i en altoppslukende, pubertal tilstand av sms-flørting og lengt. Hun fornemmer hvordan alt er i forandring: «Jeg reiste meg og gikk inn i stuen, sto helt stille, hørte klokken tikke, kjente i kroppen hvordan tiden gikk og hvordan alt skulle forandre seg for oss alle (...)»

Løse riss

Å utforske hva det krever å gå inn i et forhold når man har mye tid, samliv og intimitet i bagasjen, er interessant. Likevel oppleves kjærlighetshistorien som merkelig hul. Vi får løse riss av samtaler og glimt av favntak, og et bilde av en mann med uklare konturer. Det siste er nok er bevisst valgt, men det er noe litt for kjent ved forholdet og den mystiske mannsskikkelsen: «Jeg så noe jeg innbilte meg å ha sett, men som jeg hadde skjøvet vekk, at han hadde følsomme øyne, følsom munn (...), men at han kunne få et drag av noe hardt eller mørkt», analyserer fortelleren.

Kjærlighetshistorien er ikke ekstraordinær og lite ved den vekker nysgjerrighet eller beveger. Den kunne vært betydelig strammere. For det er aspekter ved romanen som har et fint særpreg. Nilsens skildring av forholdet til døtrene, til moren, og også til faren som beveger seg som en skygge i bakgrunnen, er langt mer spennende.

Særlig tegnes det nydelige bilder av moren. Hun er en dominerende skikkelse, men også «en liten pike med innsunkne kinn.» Den avgjørende scenen med den gamle kvinnen er usedvanlig presist og vakkert formidlet. Romanen blir tettere etter dette.

Denne delen av historien oppleves som mer interessant og vesentlig enn kjærlighetshistorien. Men Nilsen er selvfølgelig dreven nok til at det hele henger sammen. Alt handler om tida som forvinner og er, som sluker og gir. For hovedpersonen munner det ut i en forsonende erkjennelse: «tid var uforståelig, men aldri på vent, tid var bare nå, akkurat nå.»

TIDA ER NÅ: Tove Nilsen skriver om kjærlighet i moden alder i den nye romanen «Sommer 2005». Og om tida som forsvinner og er, som sluker og gir.