Toves siste festspill

- Oppvekst i en trang nordnorsk fjord er en god kulturell ballast. Kystfolk har aldri vært heimføinger, sier Tove Karoline Knutsen, avtroppende direktør ved Festspillene i Nord-Norge.

- Målsettingen var å gripe fatt i de mange historiene som sier noe om livet som har vært levd og fortsatt leves i en arktisk ytterkant. Jeg har forsøkt å la denne arktiske kulturen møte det «fremmede». Det var retningen jeg staket ut, og jeg synes vi har fått til ganske mye. Noen spreke ideer er blitt forløst her i Harstad, sier hun.

Diskusjoner

Hun tenker - blant annet - med fryd tilbake på fjorårets møte mellom Frode Fjellheims gruppe Transjoik og den palestinske folkemusikkgruppa Sabreen. «Ild & Is» ble et magisk fyrverkeri.

Av andre høydepunkter fra sin festspilltid trekker hun fram «Vardøger» med Bjørn Sundquist i hovedrollen og «Svarta Bjørn» med Kari Bremnes.

Det har tidvis blåst frisk rundt Knutsen. Hun er blitt beskyldt for å være både sta og egenrådig. Noen har ment at hun har satt opp et for smalt program, mens andre derimot har hevdet at programmet er for folkelig. Mange vil ha mer jazz, andre vil ha rock, kanskje noen også vil ha mer samisk brukskunst, tekno eller ungdomsteater. En nordnorsk festspillsjef må ta mange hensyn.

- Det er flott at folk engasjerer seg, og det er viktig å lytte til kloke råd. Men likevel kan du ikke gjøre annet enn å holde fast ved det du tror på. Vi kan ikke gape over så mye at egenarten blir borte i festivalvrimmelen. Og på et eller annet vis har vi nå likevel funnet fram til folk med en slags balanse mellom det brede og det eksperimentelle, sier Knutsen.

Hun er stolt over at publikumsoppslutningen er økt med 10000 siden 1997, og at Festspillene er den festivalen her til lands som produserer bredest og tyngst, ofte i samarbeid med andre kulturverksteder i en lang landsdel.

Knutsen er ikke spesielt imponert over dagens kulturdebatt:

- Det er av og til snodig å se hvor lite bevisst kulturaktører bruker begrepene. Man snakker for eksempel om «internasjonal», «nasjonal» og «lokal» kultur som om det var størrelser med vanntette skott mellom seg. Det er jo direkte toskete.

Et eksempel: Folkemusikk fra Setesdal er i høyeste grad lokal kultur fordi den har sitt utspring i et avgrenset geografisk område. Men når Kirsten Bråten Berg formidler musikken til et publikum er det kunst på høyt internasjonalt nivå. Og som nordlending må jeg si at det har vært en sann svir å oppleve suksessen til «Heftig & begeistret». Veldig lokal film, men samtidig så allmenngyldig, så menneskelig. Jeg skulle ønske flere i norsk kulturliv reflekterte over slike spørsmål, i stedet for å slå om seg med bastante påstander om hva som er lokalt eller nasjonalt - i den tro at man dermed snakker om kvalitet, sier hun.

Angrer ikke

Knutsen har forsonet seg med at hun for all framtid også vil bli husket som dama som sa nei til Jens. Hun har røtter i Arbeiderpartiet og fikk tilbud om å bli kulturminister hos Stoltenberg.

- Mange har kanskje lurt på hvorfor et menneske med et så brennende engasjement takket nei til en unik sjanse: Å utforme framtidas norske kulturpolitikk?

- Jeg forstår at noen lurer, selv om jeg er egentlig er ganske lei av å svare på det spørsmålet. Men for meg var ikke tidspunktet riktig. Det fantes private årsaker, jeg hadde blant annet en jobb jeg måtte fullføre.

- Angrer du?

- Det er den type valg man ikke kan gå rundt og angre på, sier Knutsen.