Tøvete teaterbråk

I forlengelsen av Turid Birkelands avgang som kulturminister og derpå følgende «isleggelse» av det scenekunstutvalget hun nedsatte, er det brutt ut en ganske tullete teaterdebatt. De to eksteatersjefene Stein Ørnhøi og Tom Remlov sier norsk teater vil bli bedre dersom man bare får et slags fellesfond ä la filmstøtteordningen, som teatrene kan søke penger fra. Mens Nationaltheatrets Ellen Horn og Nils Ole Oftebro frykter omorganiseringen til fond kan bli dødsstøtet for teatrene.

  • Det dumme ved denne billige synsingen er at den kan ødelegge for en grundigere debatt om hvordan norsk teater bør organiseres i åra framover. Som alle andre områder trenger også teaterfeltet en jevnlig gjennomgang og evaluering av ressursbruk ut fra det enkle spørsmålet: Er norsk teater organisert og drives det på en slik måte at det offentlige - publikum - får mest mulig og best mulig teater igjen for pengene?
  • Denne debatten, som jeg tror Turid Birkeland oppriktig ville reise, er blitt ødelagt av flere ting. Det skyldes vesentlig Birkeland selv. For det første var personsammensetningen i scenekunstutvalget hennes for svak. For det andre var det både dilettantisk og arrogant av Birkeland å argumentere mot budsjettøkning for de store teatrene i høst ved å vise til at de ikke behøvde mer ettersom området skulle bli utredet.
  • I denne spalte er det flere ganger reist konkrete forslag til en omstrukturering av det norske teaterlandskapet. Ingen som har fulgt norsk teater tett de siste åra, vil være uenig i at norsk teater trenger en grunnleggende debatt og belysning. Men debatten må ikke ha som utgangspunkt at man skal «ta» teatrene for pengebruken, eller at man ganske ureflektert vil innføre britiske skuespilleres arbeidsforhold i norsk teater. Debatten må føres ut fra erkjennelsen av at publikums vaner og behov forandres, og at det norske kultursamfunnet er i stadig forvandling. Derfor er det nødvendig at teaterstrukturen forandrer seg deretter.
  • Ensembleproblematikken hører selvsagt naturlig hjemme i en slik debatt. Blant annet bør man nå, som i Tyskland, våge å sette ord på de uheldige konsekvensene fast ansatte skuespilleres mange ekstrajobber har for den kunstneriske kvaliteten på scenen.
  • Derfor er det å håpe at kulturminister Lahnstein nedsetter et tungt scenekunstutvalg. Ikke for å «lage bedre kunst», men for å få prioritert og analysert problemene - og for å få debatten inn på riktig spor.