GENTRIFISERING: Tøyenløftet, slik det har blitt gjennomført, er ikke noe annet enn et gentrifiseringsprosjekt, hvor området gjøres hipt og kult for den unge og urbane hvite middelklassen, skriver Assad Nasir. Her er restauranten Grådi på Tøyen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
GENTRIFISERING: Tøyenløftet, slik det har blitt gjennomført, er ikke noe annet enn et gentrifiseringsprosjekt, hvor området gjøres hipt og kult for den unge og urbane hvite middelklassen, skriver Assad Nasir. Her er restauranten Grådi på Tøyen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Tøyenløftet:

Tøyen - det nye hipsterreservatet

Uavhengig av hvor «fint» Tøyen har blitt, er Tøyenløftet en katastrofe for de som har minst fra før.

Meninger

«Vi må loke hele tiden. Fram og tilbake. Hvor ender vi opp? Med å rulle jointer på Tøyen skole», sier en av gutta i Brennpunkt-dokumentaren «Norske tilstander» sendt på NRK1 14. november i år.

Spaltist

Assad Nasir

Lærer i videregående skole, forfatter av boken Kunsten å være pakkis og lager Pakkispodden.

Siste publiserte innlegg

Etter å ha sett dokumentaren kjenner jeg det bruse inni meg. Jeg er rett og slett forbanna. Myndighetene har brukt 141 millioner kroner på Tøyen, hvordan i helvetet er det mulig at gutta fortsatt ikke har særlig mange alternativer enn å loke rundt?

I 2013 ble Oslo-politikerne enige om en avtale som i ettertid er kjent som Tøyenløftet. Kommunen og staten skulle hver bruke 25 millioner hvert år i fem år for å bedre bomiljøet på Tøyen i Oslo. Så langt er det brukt 141 millioner.

Men som det kommer fram i Brennpunkt-dokumentaren, har kanskje ikke de med størst behov blitt løftet, snarere tvert imot. Ungdomsarbeider Mohammed Fariss oppsummerer hele Tøyenløftet slik: «De som har en kake har fått en kake.»

Områdeløftet på Tøyen oppnår kanskje målene for løftet, men oppgradering av utemiljø og fasader er og blir nettopp det. Barnefattigdommen er fortsatt høy og kriminaliteten økende. 13. august 2017 kunne Aftenposten fortelle at på Nedre Tøyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Forskningen viser at det å vokse opp i nabolag med høy andel fattige, reduserer sjansene og muligheten til å selv komme seg ut av fattigdommen. Det er velkjent at foreldrenes utdanningsnivå påvirker hvor godt barna klarer seg på skolen. Sosial ulikhet reproduseres, og kosmetiske løft hjelper i grunn ingen.

Tøyenløftet, slik det har blitt gjennomført, er ikke noe annet enn et gentrifiseringsprosjekt, hvor området gjøres hipt og kult for den unge og urbane hvite middelklassen. Dette igjen skviser ut de som er nederst på rangstigen, og vips så er området løftet. Politikere og andre kan klappe hverandre på skuldrene og ta imot gratulasjoner.

Men hvem snakker de fattiges, de underpriviligertes sak. Det er kanskje ikke så rart at man får en politikk for middelklassen når det er middelklassen som lager politikken?

Det er fint å oppgradere utemiljøet, å gjøre det pent og rent og hyggelig i nabolag. Men hva med å bruke de store de pengene, de mange millionene på å løfte folk ut av fattigdommen, ikke bare de fysiske områdene?

Hvorfor bruker man ikke pengene på tiltak direkte retta mot ungdom som står i fare for, eller kanskje allerede har, havna på utsida av storsamfunnet? Ungdom som trenger at noen ser dem, tror på dem, deres evner og gir dem muligheter til å skape seg et godt liv.

Hva med å gi mer i barnetrygd til fattige familier, slik at man i det minste kommer et lite stykke på vei mot å redusere antall barn som lever i fattigdom i Norge? Eller hva med at kommunen og staten bruker de mange millionene på å sette folk i arbeid, å gi både ungdom og voksne en bedre selvfølelse, en følelse av verdighet gjennom å kunne tjene til livets opphold, til å kunne sørge for seg selv og sine familier?

Vi kan sette i gang tusenvis av tiltak retta mot symptomene på sosial og økonomisk ulikhet, men så lenge vi ikke gjøre noe for å redusere den faktiske ulikheten, er det til ingen nytte. I beste fall naivt, i verste fall et spill for galleriet.

Det er ikke første gang man sminker fasaden i stedet for å ta tak i de virkelige utfordringene med sosial og økonomisk ulikhet. I en av høstens mest omtalte romaner, «Tante Ulrikkes vei» av Zeeshan Shakar, får vi en skildring av et slikt løft.

I boka blir vi kjent med Jamal og Mohammed, to gutter som vokser opp på Stovner. Jamal kan minne om gutta på Tøyen som vi blir kjent med gjennom Brennpunkt-dokumentaren, mens Mohammed er den skoleflinke minoritetsgutten, en type som mange ganger er portrettert i norske medier.

Jamal bor med moren og en lillebror. Faren har forlatt dem. Moren til Jamal har depresjon og ligger stort sett på sofaen. Jamal må ta seg av lillebroren, moren til en viss grad, og han må tenke på at familien har nok penger til å klare seg.

Mohammed har bedre forhold hjemme, men begge foreldrene er uføre og penger er ofte et tema, også hos dem. Samtidig bygger bydelen en kjempelampe som skal bidra til et løft for lokalområdet, som skal sette Stovner på kartet, og avdukinga skjer med pomp og prakt, med statsministeren til stede.

Men begge gutta, og flere andre som er på avdukinga, lurer på hva lampen skal være godt for. Hvordan skal en kjempelampe gjør stedet og livene deres bedre? Etter hvert viser det seg at bydelen ikke har råd til å ha lys i kjempelampa, så den blir stående mørk, og ungdommene henger der på kveldene og ruller jointer.

Når man må bruke alle sine krefter på å få endene til å møtes, når man må henge i gatene fordi man bor trangt, når man må bære skammen ved å ikke kunne gjøre ting alle andre tar for gitt, ja da spiller det ingen rolle om blokka man bor i er pryda med en fet veggmaleri.

Eller at senteret har fått kule kafeer du uansett ikke har råd til å gå på. Eller om det hver sommer er en dritbra musikkfestival i nabolaget ditt, når du bare kan drømme om å komme deg innenfor gjerdet.

Men at det blir slik er ikke overraskende. Uavhengig av hvor «fint» Tøyen har blitt, er Tøyenløftet en katastrofe for de som har minst fra før.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook