Poppete performancekunst: Nils Bech på scenen på New Museum i New York fredag kveld med skulpturen «Helvetica Slash» av Lina Viste Grønli og musikerne Bendik Giske (t.v.) og Sergei Tcherepnin. Foto: Geir Haraldseth
Poppete performancekunst: Nils Bech på scenen på New Museum i New York fredag kveld med skulpturen «Helvetica Slash» av Lina Viste Grønli og musikerne Bendik Giske (t.v.) og Sergei Tcherepnin. Foto: Geir HaraldsethVis mer

Tøyer normen i New York

Popartist og kunstner Nils Bech viste både stumfilmfjes og dansefot.

Nils Bech med Bendik Giske og Sergei Tcherepnin:
«Look Inside»
Greene Naftali Gallery og New Museum
New York

Kunst/konsert: Biennalen Performa 11 strekker begrepet performancekunst langt og favner alt fra stand-up-komikk til byvandringer. Den norske kunstneren og musikeren Nils Bech ga selvbiografiske intimkonserter på to ulike, sentrale New York-scener denne uken.

På New Museum fredag kveld sang og gymmet Bech seg gjennom hele sitt kommende, dansbare soloalbum backet av et tomannsensemble på saksofon, fløyte og elektronikk.

Performancen på Greene Naftali Gallery to dager før (galleriet til både Ida Ekblad og Bjarne Melgaard) var derimot holdt i stil med det performancematerialet han de siste årene har fått vise ved vesentlige institusjoner som Frieze Foundation i London og årets Veneziabiennale, og som har gitt ham et visst navn i samtidskunsten: nedstrippede låter, acappella eller med jazzsaksofonist Bendik Giske, og med aktiv bruk av kunstner Lina Viste Grønlis skulpturer.

Lidelse Mens ingen krangler på at den klassisk skolerte stemmen er sterk, er det Bechs tunge norske aksent og den ekspressive dansen gjennom Greene Naftalis avslørende stille hvite rom som vekker publikumsreaksjonene som gir prosjektet brodd og tyngde.

(I kropp og ansikt maler han opp gammel tragedie, utilslørt lengsel, smerte og inderlighet, og fremmaner stumfilmkonvensjoner - tenk på ikoniske Falconetti og Antonin Artaud i «La passion de Jeanne d'Arc» fra 1928).

Ved å sirkle oss inn med teatrale, feminine gester etterlater han noen tilskuere forlegne, andre vantro lattermilde. Det er lett, og lov, å le av Nils Bech. For kunstneren ikke bare tåler, men omfavner og benytter seg av det komiske skjæret. Han insisterer på en maskulinitet som setter kjønnsnormer i dirrende spenn, og vender blikket vårt mot oss selv. I legningsliberale New York er dette kanskje å sparke inn åpne dører, men alle andre steder er det fremdeles et vågestykke og et viktig arbeid.

Pop Men performance når et ørlite publikum. Bech, som snart går i studio for et singelsamarbeid med John Olav Nilsen & Gjengen, har større nedslagsfelt som popartist. På New Museum spilte han sitt kommende andre soloalbum med Bendik Giske og musikeren og komponisten Sergei Tcherepnin. Både elektronikalydbildet, det sterke, dansbare låtmaterialet og den skandinaviske uttalen varsler om at referansene til Bjørk og The Knife vil sitte løst når platen kommer i 2012.

Publisert i Dagbladets papirutgave, 13.11.2011