Tøylesløst fortellertalent

Bugnende fortellerglede som her skeier litt for langt ut over sidelinja.

BOK: Med skeivt blikk på de mest småjålete og latterlige trekk ved vår norske samtid har Jørgen Norheim skrevet en historie om en mann på jakt etter både sønn og far. Men romanen «Ingen er så trygg i fare», spriker faretruende.

Boka er absolutt «a good read», som vi sier på utenlandsk, altså ganske medrivende og underholdende. Hovedpersonen, Kapo, er midt i 30-åra og med en temmelig ullen bakgrunn som vi aldri helt får noen forklaring på. Hvis det stemmer at han har virket som predikant nordpå, gir det plausibel forklaring på alle bibelske hentydninger og metaforer. På undertegnede virker han mer som en forhenværende leiesoldat, men pytt: han har et stort hjerte.

Barnesoldat

Her dukker han opp til overflaten fra en inkognitotilværelse for å redde sin åtteårige venn Kain, egentlig sønn av en fallert businessmann som har endt livet for egen hånd. Kain er en barnesoldat - en tagger på rømmen - og Kapos forsett er å redde guttungen og putte noen eviggyldige verdier under luggen hans. De to finner hverandre og ligger i dekning i Femundsmarka mens de planlegger en motorsykkeltur til Russland for å oppspore Kapos ukjente far. Denne faren er russisk veteran fra krigen i Finnmark, en mann som falt for Kapos norske partisanmor og siden besvangret henne da de møttes igjen etter mange års atskillelse. Høres komplisert ut? Det er det, men breddfullt av action og driv.

Burlesk

Jørgen Norheim er både satirisk og språklig leken som en Kjartan Fløgstad, han er et oppkomme av burleske episoder og pussige observasjoner. Men romanen sporer av og mister framdrift når sidehistorien om populistpolitikeren Karl Emmanuel Gcrtner introduseres. Han bytter navn til Karl E. Hagen, er veldig imot skatter, avgifter og puter under armene på kriminelt krapyl - og blir for øvrig en så overtydelig parodi på «han du vet» at sprengkraften fisler bort. Med litt strammere tøyler hadde «Ingen er så trygg i fare» vært på høyde med Norheims forrige roman «Mars» (1998). Det er i hvert fall ingen tvil om at mannen besitter en bugnende fortellerglede.

PS. Hvorfor må så mange mannlige forfattere erobre verden på gedigne motorsykler?