Anmeldelse: Anita Krohn Traaseth, «Fisken på disken»

Traaseths tragedie

Anita Krohn Traaseth har valgt å fortelle historien om Innovasjon Norge-tida i form av en klassisk tragedie.

ANITA KROHN TRAASETH: I sin nye bok forteller hun om tida som leder av Innovasjon Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB
ANITA KROHN TRAASETH: I sin nye bok forteller hun om tida som leder av Innovasjon Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Publisert

Anita Krohn Traaseth forteller historien om sin tid som leder av Innovasjon Norge i «Fisken på disken».

Det er blitt en personlig beretning om alt som skjedde fra den første telefonen fra hodejegeren i 2014 til hun sa opp fire år seinere. Historien har hun valgt å fortelle i form av en klassisk tragedie.

«Det å kunne se seg selv i fallet – Hva har jeg gjort? – er noe de færreste makter. Men én ting er sikkert: Alle ledere er med på å utløse sitt eget fall», skriver hun i kapitlet «Et omnes cadunt».

Den latinske formuleringen betyr «alle mennesker skal falle» og er ikke det eneste eksempelet på at hun har en dragning mot det svulstige og høystemte.

Blogginnlegg

Traaseth skriver på sitt beste når hun tyr til dramatiske vendinger. Høydepunktene er hennes skildringer av at det blåser på toppen og stormer rundt hennes lederskap. Nærmere bestemt peker hun ut tre hendelser som førte til at hun falt. Den første var blogginnlegget «Ær’e her’e er party» om intern motstand. Den andre var Aftenpostens artikler om intern misnøye og splittende lederstil. Og endelig Dagens Næringslivs dekning av ansettelsen av Katharina Andresen. Traaseths beskrivelser av hvordan hun kastet opp, nirøkte og forsøkte å håndtere mediestormen, er både troverdige og gripende.

At de kritiske oppslagene var belastende, er det ikke vanskelig å forstå. Skildringene av hendelsene gir henne også anledning til å svare på kritikken og forsvare seg. Ja, hun tar også selvkritikk. Det var uklokt å publisere blogginnlegget. Hun har også noen fine refleksjoner om konflikten mellom hennes rolle som meningsytrer i offentligheten og jobben som administrerende direktør.

Overflatisk

Men innimellom får jeg inntrykk av at hennes fokus på eget fall står i veien for en dypere forståelse av rollen som leder for en statlig organisasjon. Én ting er at man ikke får noen inngående beskrivelse av Innovasjon Norge som kan forklare de interne stridighetene. Hun gir også inntrykk av at endringsprosessene hun satte i gang, tok sats i bedriftsøkonomiske teorier og en svært samstemt ledergruppe. Stort sett glimrer både kritiske røster og de ansatte med sitt fravær.

Under lesingen festet jeg meg særlig ved hennes skildring av sentralbanksjef Øystein Olsens årstale i 2015. Der beskriver hun den betydning hans formulering «Vi går fra særstilling til omstilling» fikk for hennes forståelse av Innovasjon Norges oppgave. Den «brente seg fast i meg», skriver hun, og ble et slagord for hennes satsing på grønn teknologi.

Jeg skulle gjerne sett at hun også hadde gjort seg noen tanker om hvorvidt hun undervurderte motstanden i politiske kretser og næringslivsmiljøer mot det grønne skiftet. Det ville gitt hennes historie større kraft. I stedet for å være en bok om en leders fall, ville det også blitt en beretning om det dilemma Norge står i som oljenasjon.

Men alt i alt er «Fisken på disken» en fengende og lettlest historie om å være en utradisjonell leder i en offentlig institusjon.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer