Tradisjon fra nye vinkler

Rystende alvor

CD: Dette er ensemblet som oppfyller de fleste av mine drømmer om hvordan en strykekvartett skal låte. Gang på gang, ikke minst i Haydn, har Quatuor Mosaïques fått tak på nerven i verkene som kammermusik-komponistene skapte som en ny klangverden for tohundreogfemti år siden.

OG HER, i fortsettelsen av serien med Beethoven-innspillinger på Naïve, går de hen og gjør det igjen. Det dreier seg om de seks kvartettene i op. 18, og på den siste utgivelsen tar Quatuor Mosaïques for seg nr. 1 i F-dur og nr. 4 i c-moll.

Lobkowitz-kvartettene i op. 18, oppkalt etter syklusens mesén, var verket der Beethoven ifølge eget utsagn endelig lærte seg å skrive strykekvartetter. Men det ville ikke ha vært Beethoven, om ikke resultatet var kvartetter som var uhørte i ethvert henseende, og som ofte omtales som kvartett-syklusen som satte helt nye standarder for sjangeren.

Akkurat slik låter de i Quatuor Mosaïques\' tapning. De spiller med spenst, som hviler i en varm strykerklang, som mer skyldes ensemblets særegne kvaliteter som musikere enn at de spiller på såkalte tidsriktige instrumenter.

NÅ NÅR BEETHOVEN settes på programmet, formidler de noe av den rystende forskyvning i musikalsk alvor som hører denne komponisten til, målt mot forbildene hos Haydn og Mozart. Der Mozart dveler i utsøkt eleganse, og Haydn slipper til en overflod av musikalsk vidd og humor, der flommer det rystende alvoret inn i musikken gjennom Beethovens penn.

Det er derfor disse kvartettene satte en ny standard. Kunststykket til Quatuor Mosaïques er at de får oss til å føle at det skjer i dette øyeblikk, uopprettelig, men for aller første gang!

Så derfor en liten bønn til alle våre kammermusikkfestval-arrangører: Kan ikke noen kjenne sin besøkelsestid, og hente denne strykekvartetten til Norge?

CLAUDE LE JEUNE hører til på terskelen mellom renessanse og barokk, den gang de ennå ikke hadde lært å trekke så veldig klare skiller mellom verdslig og kirkelig komponering. Og heller ikke rygget tilbake for erotiske bilder, både innen- og utenfor religiøse emner. Men klangkunsten hadde de lært seg, vokale samklanger som ikke helt likner på noe av det som ble til hva vi fortsatt regner som vår tradisjon.

På den måten har en komponist som le Jeune beholdt noe nytt og friskt, i all sin fremmedhet, som lokker og inviterer til fordypet bekjentskap. Det tåler utgivelsen av «Chansons» fra Ensemble Clément Janequin i aller høyeste grad. De er blant vår tids fornemste fortolkere av denne musikken, og skuffer ikke på denne utgivelsen heller. Det gjør så visst heller ikke pianisten Herbert Henck , som allerede har etablert seg som en av tidas fineste formidlere av John Cages klavermusikk. På sin siste ECM-utgivelse tar han oss med inn i komponistens aller tidligste verker.

Der kan vi konstatere at den sære og fremmedartede skjønnheten har fulgt Cage fra dag én, som en foruroligende og lokkende del av en tradisjon han alltid strittet mot å bli sluset inn i.

Det er en friksjon av aller fineste slag.