Tradisjon og modernitet

MENS ALLES ØYNE er rettet mot den eskalerende krisen i den vest-sudanske provinsen Darfur, tegner det seg et komplisert kulturelt scenario i spenningsfeltet mellom tradisjon og modernitet i Sør-Sudan. Sør-Sudan kan karakteriseres som en kulturell mosaikk der «dinkaene» utgjør den største etniske gruppen. Den dinkadominerte fraksjonen «Sudanese People,s Liberation Army/Movement» (SPLA/M), ledet av John Garang, er den eneste nåværende politiske maktfaktor i Sør-Sudan. SPLA/M talte sørsudanesernes sak i fredsforhandlingene, som kulminerte i undertegnelsen av den endelige fredsavtalen mellom Nord og Sør-Sudan 9. januar i år.De vestlige landene involvert i fredsprosessen, deriblant Norge, har hatt en tendens til å la seg forføre av Garangs polerte multikulturelle argumentasjon, som fremmer en fremtidig egalitær og pluralistisk nasjon. Det store spørsmålet er imidlertid hvordan dette skal oppnås i et Sør-Sudan hvor identitet er sterkt knyttet til familien, klanen, og den etniske gruppens ritualer og symboler, mens nasjonal identitet først og fremst er forbundet til alle sørsudanesiske folkeslags felles kamp mot diktaturet i Khartoum. Med den endelige fredsavtalen vil trolig fienden i nord gradvis, i hvert fall i fysisk forstand, opphøre å eksistere i Sør-Sudan. En viktig utfordring blir derfor å forhindre at gamle «stammemotsetninger» blusser opp igjen. Det et farlig paradoks at mange sørsudanesere ikke stoler på Garang, som de mener favoriserer sine egne ved at de fleste viktige politiske posisjoner besittes av «dinkaer».

EN FULLVERDIG analyse av motsetninger mellom dinkaer og andre etniske grupper må i tillegg til å fokusere på dinkaenes politiske dominans, også vektlegge tradisjonell «stammetenkning» der forestillinger om «vi» og «de andre» står sterkt. Det betyr ikke det samme som at ulikheter mellom etniske grupperinger i Sør-Sudan bare er konstruerte sannheter i folks hoder. Det er helt klare observerbare forskjeller. Dinkaene er et stolt folk med dominante maskuline verdier og en sterk krigerkultur som ikke alltid harmonerer med andre etniske gruppers interesser og sosiale organisering, eksempelvis er dinkaene ofte konfronterende i forhold til konflikter der andre heller søker forsoning. Et nasjonsbyggingsprosjekt som ønsker å stabilisere kulturelle motsetninger i Sør-Sudan, må ta utgangspunkt i sørsudanesernes sosiale erfaringer og analysere forholdet mellom tradisjon og modernitet. Samtidig er det viktig å presisere at modernisering ikke betyr det samme som løsrivelse fra det tradisjonelle - ingen moderne samfunn har utviklet seg uten samspill mellom det tradisjonelle og det moderne. Jeg hevder ikke at alt ved moderniteten er uproblematisk. Det er nok å se på underholdningstyranni, materialisme, forurensning og stress i den vestlige verden for å nevne noe. Men, moderniteten bringer også med seg demokratiske og humanistiske idealer, samt økonomisk og sosial utvikling - parametere som indikerer at folk får et bedre liv. Egne erfaringer fra feltforskning i Sør-Sudan tilsier at tradisjonelle praksiser som medgift, polygami, overtro, patriarkalsk hierarki, stammemotsetninger og nepotisme, bør problematiseres i forhold til målsettinger om fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling. På den annen side, blir for eksempel muntlig fortellertradisjon, gjestfrihet og danseseremonier fremhevet av sørsudaneserne som positive identitetssøyler i deres kultur.

RELIGIØSE SEREMONIER i Sør-Sudan har tradisjonelt vært knyttet til en syklisk og holistisk oppfatning av samspillet mellom mennesket, naturen og metafysiske krefter. Kristendommens innflytelse, med en allmektig Gud og et lineært verdensbilde, har imidlertid ført til at sørsudansk religiøs identitet i dag synes å inneha et mer hybridisert uttrykk der kristendom og tradisjonelle trossystemer overlapper hverandre. Den sørsudanske politiske forfatteren og professoren Francis M. Deng fremhever kristendommen som en viktig faktor i en sørsudansk nasjonsbyggingsprosess, først og fremst fordi den virker samlende både i forhold til et felles verdigrunnlag og som en moderne motstandsdiskurs mot arabisk-islamsk assimilasjon. Deng har rett i dette, men samtidig er det grunn til å være på vakt mot fundamentalistiske versjoner av kristendommen som spiller på lag med negative tradisjonelle praksiser. Hvis kristendommen skal ha en utviklingsrettet rolle må den revitaliseres innenfra av de mer progressive kreftene som eksisterer i Sør-Sudan. Det må tas et oppgjør med prester som fordømmer bruk av kondom fordi det oppfordrer til sex før ekteskapet, eller hevder at manglende utvikling, lidelse og krigføring er et resultat av for liten tro. Forskning fra Sør-Sudan viser imidlertid at moderne kristne diskurser som fremmer humanistiske prinsipper, kan fungere som motkrefter til negative tradisjonelle praksiser, nettopp fordi de virker inn i en kultur som er grunnleggende religiøs.

REPATRIERINGEN AV internt fordrevne flyktninger har så vidt kommet i gang, og vil føre til store utfordringer i forhold til organisering av samfunnet. Eldre klanledere, som fortsatt er sterkt knyttet til tradisjonelle levemåter, tror flyktningene vil returnere tilbake til sine respektive etniske hjemsteder og dyrke jorda.

MANGE AV den yngre generasjonen sørsudanesere har imidlertid andre visjoner; de drømmer om å bli leger, ingeniører eller lærere og flytter dit hvor det er håp om utdanning og jobb. Utfordringer som dette bør tas alvorlig gjennom en omfattende og kritisk meningsutveksling om tradisjonelle praksiser og verdiers bærekraftighet i det fremtidige Sør-Sudan. Hvorfor er ikke slike problemstillinger synlige på bistandens catwalk i dag, bortsett fra en selvsagt kritikk av bestialske praksiser som for eksempel kvinnelig omskjæring? Skyldes det gammeldagse kulturrelativistiske holdninger, dominerende fokus på økonomiske kost/nytte-analyser, eller kanskje rett og slett liten vilje til å analysere en kompleks kulturell virkelighet fordi vi lever i en tid hvor alt skal presenteres på fem minutter? Bistandsteknokratene kan uansett lære mye av den ghanesiske filosofen Kwame Gyekye. Gyekye problematiserer enkelte aspekter ved afrikansk kultur, samtidig som han vektlegger at modernisering ikke er det samme som å bli lik den vestlige verden, men at modernisering i Afrika må forme det som kan bli (eller, har blitt) mottatt fra utsiden til å passe inn i afrikanske visjoner og bestrebelser, og omsider knytte det til positive og verdifulle aspekter i den tradisjonelle kulturen.