Subscribe to INDIE & FILM FESTIVALS: http://bit.ly/1wbkfYg Subscribe to TRAILERS: http://bit.ly/sxaw6h Subscribe to COMING SOON: http://bit.ly/H2vZUn Like ... Vis mer

Tradisjonell, men genuint sjarmerende feelgood

Anmeldelse: «Captain Fantastic»

FILM: Langt inne i skogen på den amerikanske nordvestkysten har den egenrådige Ben Cash (Viggo Mortensen) og hans familie etablert sitt eget lille utopia, på trygg avstand fra den korrumperende kapitalismen. Tiden fordeles jevnt mellom fysisk fostring, intellektuelle adspredelser og jakt på mat med med kniv og pil og bue, og istedenfor tradisjonelle helligdager feirer familien Noam Chomskys fødselsdag

Captain Fantastic

4 1 6

Drama

Regi:

Matt Ross

Skuespillere:

Viggo Mortensen, Frank Langella, Kathryn Hahn, Steve Zahn m.fl.

Premieredato:

05. august 2016

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Captain Fantastic

«- Eller hvordan jeg sluttet å stritte imot og lærte å elske det amerikanske samfunnet.»
Se alle anmeldelser

Kremasjon
Det eneste skåret i gleden er at Leslie, Bens kone og mor til søskenflokken på seks, har vært innlagt på psykiatrisk avdeling i lengre tid, og når familien mottar nyheten om at hun har tatt sitt eget liv, forrykkes balansen i livene deres fullstendig. Leslies foreldre har nemlig til hensikt å begrave den frittenkende buddhisten på en kristen gravlund, og det kan verken Ben eller barna finne seg i.

Med mål om å kremere sin kjære Leslie og spyle asken hennes ned i et offentlig toalett, legger de derfor ut på en roadtrip av typen som snur opp-ned på det meste.

Kapitulasjon
Det er lett å beskrive «Captain Fantastic» som en mer konservativ utgave av Jonathan Dayton og Valerie Faris’ «Little Miss Sunshine», men det er mange måter å tolke Matt Ross’ andre spillefilm på, og kun én av dem innebærer å se den som en konvensjonell feelgood-film dresset opp i eksotiske venstreradikale gevanter.

Konflikten mellom Ben og hans svigerforeldre speiler dynamikken mellom det amerikanske etablissementet og de motkulturelle bevegelsene det har følt seg truet av. Og når Ben til slutt innordner seg storsamfunnets normer, er det både en lettelse og en tragedie.

Filmens primære appell har imidlertid mindre å gjøre med samfunnskritikk enn skuespillerensemblets genuine sjarm. Ross kvier seg ikke for å smøre tjukt på med velprøvde Hollywood-virkemidler, men selv om man er fullt klar over at man blir manipulert, er det vanskelig å holde tårene tilbake under musikalnummeret som avslutter og oppsummerer filmen.