Tradisjonell sanselighet

Min viktigste innvending mot Poul Erik Tøjners bok «Verdenskunst - fra Tizian til i dag» er at den blir mindre interessant jo nærmere vi kommer vår egen tid. Dermed dyrker Tøjner tradisjonelle opplevelsesformer og forviser kunsten til en plass i historien, i stedet for å utforske hvordan kunsten kan spille en aktiv rolle i samtida.

Temaet for Tøjners bok er hvordan vi ser på kunst. Mer bestemt er den et forsvar for «bildets sanselighet», hvilket i Tøjners tilfelle som regel betyr maleriets sanselighet. Tøjner mener vi er «en nasjon av skolelærere som har vennet oss til å alltid skulle søke betydningen», og hevder at alternativet er å «gå inn i bildet», og la «det vi ser, spille med i det vi vet». Med andre ord: Se selv og la kunnskapen komme i annen rekke.

Dette er opptakten til en bok med sympatisk korte essays om store, mannlige, vestlige kunstnere som Rembrandt, Goya, Cézanne, van Gogh, Munch og Gerhard Richter. Og selv om Tøjner i forordet tar et forbehold om at kunnskap spiller med i synsopplevelsen, så blir hele denne boka faktisk en tilbakevisning av hans forsøk på å gjøre kunnskap mindre viktig i kunstopplevelsen. Sannheten er jo at Tøjner vet så mye om kunst at han kan glemme det uvesentlige og tillate seg å se «en verden i et erme» som han gjør i Tizians portrett av Laura Dianti. Eller «kierkegaardske misforhold», som han ser i danske Johan Thomas Lundbyes landskapsmalerier. En kunnskapsløs betrakter blir jo stående utenfor bildet og kjenner ikke engang muligheten for at en person skal kunne være «innhyllet i flyktighet», som Tøjner observerer i Edvard Munchs «Selvportrett med sigarett» fra 1895.

Må læres

I stedet vil en kunnskapsløs betrakter selv få lyst på en sigarett, eller bemerke at lyset er stygt eller at bildet ser uferdig ut. Å være umiddelbar og sanselig på Tøjners måte må i høyeste grad læres, og det er i så fall en opplæring til klassisk europeisk dannelse. Den gode nyheten er at denne boka faktisk er et slikt lærestykke. Den dårlige nyheten er at mange vil synes at denne særegne opplevelsesformen ikke er tilstrekkelig når man ser på nyere kunst.

Det vesentlige skillet i denne boka går mellom det Tøjner anser som sanne sanselige kunstnere og de han har tatt med av kunsthistorisk nødvendighet. Innsiktene han finner hos firkantmaleren Piet Mondrian er ubetydelige i forhold til de han finner hos ekspresjonisten Munch. Enda verre blir det når vi kommer til Marcel Duchamp og Joseph Beuys. Her er det tydelig at Tøjners tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Han kaller Duchamps hovedverk «Bruden avkledd av sine ungkarer» et «fall fra den frie bevegelsens rike ned i den fastlagte institusjonens», og mener kunstneren er «et spørsmål». Og fortsetter: «Men noe svar er han aldri blitt.»

Bekreftelse

Dermed røper også Tøjner hva han ser etter: Svar. Eller, slik jeg oppfatter det, bekreftelse på et vestlig, humanistisk verdensbilde. Heldigvis finner han igjen dette i etterkrigsmalerne Francis Bacon og Gerhard Richter. Men der stopper det altså for Poul Erik Tøjner.

Den norske utgaven av denne boka er dessverre preget av en rekke stavefeil, jeg fant fire- fem stykker. Ellers er Jan E. Hansens oversettelse ganske god, selv om mange vil si at det heter «den ytre verden» og ikke «verden, den ytre». Det siste er naturligvis en stilistisk mulighet, men kan også virke litt jålete.

Jonas Ekeberg