Tradisjonelt tankegods

NÆRINGSLIV: I en kronikk i Dagbladet 22.9, har Tor W. Andreassen flere betimelig påpekninger av globaliseringens konsekvenser for norsk næringsliv, og nødvendigheten av å satse på forskning og kunnskapsutvikling. Deler av kronikken kan imidlertid også leses som en formidling av gammel bedriftsøkonomisk tankegods.

Når han skriver at «Mens politikerne må ta ansvar for rammebetingelsene og kvaliteten i arbeidstokken gjennom satsing på skole- og utdanningssystemet, må næringslivet ta ansvar for innovasjon og verdiskaping», så er det en klar forringing både av den rolle offentlig sektor har hatt i norsk næringsutvikling, og av den rolle det må ha. Noen av de mest innovative (og vellykkede) grepene i norsk næringsliv er tatt av offentlige aktører, eller i samspillet mellom offentlig og private aktører, jmf. utviklingen av Statoil og norsk oljesektor. Ser vi framover, så påpeker f.eks. internasjonale guruer som R. Florida at vi ikke må tenke i kreative bedrifter, men i kreative samfunn. Dette skyldes at framtidas mest kompetente arbeidstakere ønsker horisontale karrierer, og altså valgmuligheter der de etablerer seg. Slike kreative samfunn trekker store veksler på offentlig innsats.

Andreassen synes å ville begrense fagforeningens rolle til å sørge for moderasjon og større risikodeling. Da kan det være betimelig å minne om at den nordiske modellen for organisering av arbeidslivet framstår som en internasjonal suksess. Her er den sosiale kapitalen som ligger i tillit og samtaler mellom partene, samt gode velferdsordninger, viktig. «Flexicurity» er brukt som betegnelse. Det kan være liten tvil om at det krever en aktiv fagbevegelse, og en god dialog mellom arbeidslivets parter og offentlige myndigheter. Dette nordiske konkurransefortrinnet må videreutvikles, med både fagbevegelsen og staten med på laget.