Tradisjonsbrytninger

Mer russisk blir det knapt, enn korsang fra St. Petersburg

Rachmaninovs Vesper fra 1915 Stavanger Domkirke KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): Fredag kveld innledet St. Petersburg Kammerkor avslutningsweekenden på årets Kammermusikkfestival her i Stavanger, under sin dirigent Nikolai Kornev. Men hva er denne russiske kortradisjonen for noe? Den er i hvert fall veldig annerledes enn andre kortradisjoner. Så annerledes, at det er lett å mytologisere over kulturforskjeller, hinsides sangtekniske spørsmål.

Et blindspor

Det tror jeg er et blindspor. For visst inkarnerte koret alle den slaviske kortradisjonens umiddelbare kjennetegn: de avgrunnsdype bassene, de høye tenorene, og en høydramatisk, nesten teatral klangprofil i damestemmene.

Men hvordan man stiller seg til resultatet, er ikke bare en smakssak. Målt mot toppkor i mer vest- og sentraleuropeisk tradisjon er det også andre trekk som blir påfallende: glidende intonasjon i alle stemmegrupper, et maniert svell på tonedannelsen og upresise fraseavslutninger.

Noen vil kalle dette en mer opprinnelig og uttrykkssterk tradisjon satt opp mot teknisk mer perfeksjonistiske idealer.

Problematisk tradisjon

Før man faller for den, kan det være nyttig å se på dirigenten, Nikolai Kornevs slagteknikk. Armbevegelsene er store, presisjonen lav. Det er mulig at dette er tradisjon, men i så fall er det tradisjon av det problematiske slaget.

Fyller hull med drama

Fredag kveld skapte det et tomrom hos sangerne i forhold til presis artikulasjon og tonedannelse. Da blir det kanskje fristende å gyve løs med alt enn har av drama, for å fylle hullene.