Trådløse nettverk

Miljøvernforbundet ser på strålefaren som en av de største miljøtruslene i Norge.

Da jeg var liten måtte jeg bruke lommelykt på rommet hvis jeg skulle lese etter at mamma hadde lagt seg. Vi hadde nattbordslamper, men ikke strøm. Mamma er el-overfølsom, og strømmens hovedbryter ble skrudd av hver natt. I tillegg hadde vi gasskomfyr og sentralstøvsuger – og jeg skjønte tidlig at de ikke var der for moro skyld.

Før, når jeg fortalte folk om hennes tilstand, var det vanlige svaret «å, må hu bo i en hytte alene på fjellet da eller?». Heldigvis begynner folk flest å forstå at det finnes grader av overfølsomhet, og ikke minst – de aller fleste forstår og aksepterer at det finnes noe som heter el-overfølsomhet i det hele tatt, og at de som er rammet ikke faller inn under kategorien «hysteriske kvinnfolk».

Mamma ble syk på starten av 80-tallet, og det tok lang tid før noen forsto hva det var som feilte henne. Det viste seg at det sto en stor transformator under kontoret hennes, og tre kollegaer som delte det samme kontoret ble også syke – dog fikk de alle forskjellige symptomer.

Det er ikke så lett å skjønne hvorfor slikt skjer, jeg skjønner det ikke helt selv heller. Heldigvis er mamma utdannet sivilingeniør, og ikke bare forstår hun terminologien, hun har også følt det på kroppen. La meg prøve å forklare min bekymring på et nivå jeg selv forstår.

Flere ting kan utløse el-overfølsomhet, men når skaden først er skjedd, blir man følsom overfor mer enn kun den utløsende kilden. Stråling fra en transformator er ikke lik stråling fra mobiltelefoner, men min mor reagerer også på sistnevnte (og nei, hun har ikke «angst» for mobiltelefon, og kan ikke vennes til det i små doser, slik enkelte leger foreslår). I dagens samfunn bygges det trådløse nettverk og systemer over en lav sko; Trondheim kan glede seg over en trådløs by, og stadig flere barne- og ungdomsskoler er tilknyttet trådløse nettverk. Barn og unge sover med mobiltelefonen under puta, og andre har kanskje en basestasjon for mobilnett på ytterveggen uten å være klar over det. Det finnes nemlig ingen opplysningsplikt, og heller ingen restriksjoner for hvor slike kan settes opp.

Stråling fra mobilfelter måles i mikrowatt per kvadratmeter, eller µW/m² som det heter på fagspråket. Men hva er egentlig en mikrowatt? Jeg vet hva en halvliter er, og jeg vet hva en kilo er, men akkurat denne mikrowatten er jeg litt usikker på. Grenseverdier kan si noe om dette: I Østerrike ligger byen Salzburg, og der har de lokale myndighetene satt følgende anbefalte verdier: Inne i hus bør man ikke ha mer enn 10 mikrowatt per kvadratmeter, og ute i offentlig arealer bør det ikke overstige 100. Ok, to tall som gir en idé om antall slike mikrowatt. I hele Kina, Russland, Italia, Sveits, Belgia, samt i Paris, er den anbefalte grenseverdien på 10 000 mikrowatt per kvadratmeter. Vi nærmer oss noen høye tall, og disse er da bemerkelsesverdig mye høyere enn i Salzburg? Hva er det de har skjønt siden de har så lave verdier i forhold? I Norge er den anbefalte grenseverdien på ti millioner mikrowatt per kvadratmeter.

Ifølge Helsedepartementet og Statens Strålevern er alt under dette helt trygt, for denne verdien er nøyaktig den samme som WHO har anbefalt. Betyr dette at vi skal lene oss tilbake og føle oss trygge? Sitter man godt ved siden av en boks trådløst internett, når strålingen fra en slik er omlag 6.000 mikrowatt per kvadratmeter?

En omfattende svensk undersøkelse ble nylig offentliggjort. Overlege og forsker Lennart Hardell har stått i spissen for en sammenstilling av 16 undersøkelser, der mobiltelefonbruken hos 2 200 pasienter med hjernesvulster er sammenlignet med bruken hos friske. Resultatene er oppsiktsvekkende, og viser klart at risikoen for hjernesvulst øker ved mye bruk av mobiltelefon. Gunhild Oftedal er Førsteamanuensis ved HiST, og en slags norsk ekspert på dette området. Hun ble konfrontert med resultatet, men som vanlig dysser hun ned funnene pakket inn i «dette må sees i lys av andre undersøkelser for å unngå et unyansert bilde». Hvorfor omtaler hun denne uavhengige forskningen som omstridt, når hennes siste egne studier var delfinansiert av Telenor og Netcom? Statens Strålevern advarer (som de har gjort i så mange år) om at dette kan oppfattes som ren skremselspropaganda, og venter i stedet på en ny internasjonal undersøkelse fra WHO.

TRÅDLØST: - I dagens samfunn bygges det trådløse nettverk over en lav sko. Ill.foto: Scanpix
TRÅDLØST: - I dagens samfunn bygges det trådløse nettverk over en lav sko. Ill.foto: Scanpix Vis mer

Allikevel oppfordrer Strålevernet til føre-var-prinsippet; bruk handsfree, og send helst tekstmeldinger. Dette fordi de tross alt ikke vet noe om risikoen rundt langvarig bruk av mobil.

Ok, da får vi alle følge dette rådet. Men hva med alle de tilfellene der befolkningen ikke selv velger om de skal bli utsatt for høyfrekvent stråling? I skrivende stund jobbes det med utbygging av trådløst nettverk i Hamar Kommune. Miljøvernforbundet advarer mot de helsemessige konsekvensene, og Ordfører Einar Busterud svarer følgende til NRK Hedmarksnytt: «Vi får ta med oss synspunktet for å si det sånn, og det er jo sånn at Hamar kommune nå gjennom en utbygning skal legge til rette for trådløst nett over store deler av kommunen, det er etter langt og iherdig press fra de som ikke får bredbånd. Vi hadde helst sett at det gikk i kabel, men det ville ikke Telenor.»

Hva i all verden? Jeg er ikke motstander av at alle skal få tilgang til bredbånd, men her er det altså ikke opp til kommunen hvorvidt befolkningen skal utsettes for denne strålingen eller ikke. Problemet er ikke en mangel på alternativer til trådløs internettoverføring, problemet er mangelen på restriksjoner. Hvem kan klandre Busterud for at de politiske hensynene veier tyngst i denne saken; utbygningen skal skje, men kommunen blir fratatt valget om å legge linjene i kabel. Vi blir alle oppfordret til å følge føre-var-prinsippet, men dette gjelder altså ikke Telenor.

Etter mange år som leder i FELO (foreningen for el-overfølsomme) er mamma nå ansatt i Miljøvernforbundet. De ser på strålefaren som en av de største miljøtruslene i Norge, hvor lang tid skal det gå før helsemyndighetene i dette landet gjør det samme? Hvor lenge skal Strålevernet fortsette å verne strålene?

Jeg krever ikke at Norge skal ta mangfoldige skritt tilbake på den teknologiske utviklingsfronten, men jeg ønsker en styringsmakt som er bevisste på hvordan man forholder seg til dette. Det handler om å høre på de forskerne som faktisk finner en sammenheng mellom stråling og helseskader, fremfor å godta de som ikke kan bevise at det er skadelig (men motbeviser de det?). Og ikke minst, det handler om å høre på de som faktisk er syke. Det begynner å bli mange nå.

Trådløse nettverk