KOMPLEKSE SPØRSMÅL: Med Trædals verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Eivind Trædal (bildet), skriver Kjetil Rolness. Foto: Thomas Rasmus Skaug
KOMPLEKSE SPØRSMÅL: Med Trædals verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Eivind Trædal (bildet), skriver Kjetil Rolness. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Polarisert debatt:

Trædals metode

Med skam skal ondt fordrives fra innvandringsdebatten.

Meninger

Eivind Trædal, bystyremedlem for MDG og svært aktiv debattant på sosiale medier, har svartmin helgekommentar i etterkant av hans raseriutbrudd på Dagsnytt 18.

Jeg brukte debatten som et bilde på dagens polarisering og eskalering, der «moralistiske brunbeisere» og «alarmistiske kulturkrigere» provoserer hverandre til stadig nye høyder i innvandringsdebatten. Alt mens de krever full lojalitet til sitt eget lag, og tvinger alle i midten til å velge mellom pest og kolera.

Dette greier Trædal å vri til at jeg anser «rasisme» og «antirasisme» som like farlige ytterpunkter. At jeg i stedet for hat og ikke-hat ønsker meg en mellomting.

Dermed kan han også klistre meg til Donald Trump («begge sider» hadde skylden for tragedien i Charlotteville) og minne om at jeg er «godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.»

Vel. Jeg befinner meg vel omtrent like langt til høyre som Arbeiderpartiets Jan Bøhler. Og får like mye kjeft fra heiagjengen rundt Resett og Document som fra ytrevenstre.

Trædals stråmann er lett å gjennomskue, og bekrefter mitt poeng. Først stempler han motparten som ond (”rasister”) og seg selv som god (”antirasist”). Så beskylder han meg for å lage en falsk likhet mellom hans egne begreper. På samme måte kunne Documents Hans Rustad klaget på at jeg setter likhetstegn mellom «patrioter» og «landssvikere».

Men slektskapet mellom en Trædal og en Rustad er nettopp begge parters hang til å tenke i slike enkle, absolutte motsetninger. Til å framstille meningsmotstandere som en trussel mot nasjonen, og seg selv som redningsmann. Til å tenke i flokk, gjør seg immun mot kritikk, og være så overbevist om sin egen moralske fortreffelighet, at alle verbale hersketeknikker blir tillatt.

Med et slikt verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Trædal. Han kan bare rykke ut med blålys straks noen har vist tegn til å ha «gale» holdninger, eller nære sympati for «gale» personer.

Jeg vet hva jeg snakker om. I tre år har Facebook-veggen min fungert som et debattforum om islamisme, terror, asylpolitikk, innvandringsregnskap, kriminalitetsstatistikk og «svenske tilstander». Mange av deltakerne har vært opptatt av å få fakta på bordet, selv om de kan være ubehagelige. Bidragene til Trædal og hans likesinnede - og de er ikke få - har vært å benekte dårlige nyheter, og mistenkeliggjøre budbringerne. På autopilot, uten å ha satt seg inn i sakene.

Denne kampen har de nå mer eller mindre tapt. Da gjenstår bare moraliseringen.

Mange moraliserer. Men Trædal har dratt det litt videre. Og her blir jeg nødt til å forklare litt, fordi han virker helt uforstående til at noen kan kalle ham et «moralpoliti».

La oss ta et eksempel. En advokat skrev nylig på Twitter at ikke-vestlig innvandring er en katastrofe, og at Trædal og andre som forsvarer den, må ty til fordømmelse og rasisme-anklager. Hva gjorde Trædal da? Han kopierte vedkommendes jobbportrett, la det ut på Twitter og skrev: «Hvis du er rasist og på jakt etter en god advokat så anbefaler jeg NN ved advokatkontor X på det varmeste.»

Slik kan man leve opp til sitt rykte, og gi motstanderne alt de ønsker og litt til.

For Trædal handler innvandringsdebatt ikke om å finne ut hva som er sant og riktig. Det det handler om å sette merkelapper på folk, peke dem ut som onde menneske. Også for deres arbeidsgiver.

Trædal vet at bedrifter og organisasjoner får varsel når navnet deres dukker opp på sosiale medier. Derfor sørger han for å nevne dem, slik at personalsjef eller kommunikasjonsansvarlig kan konfrontere synderen med en utskrift eller et mailvedlegg: «Hva er dette for noe?»

Dette «noe» er som regel en skjermdump av noe vedkommende har skrevet på Twitter eller Facebook. Ute av kontekst og kommentert av Trædal framstår den akkurat ille nok til å påkalle stammens hyl.

Han holder seg heller ikke for god for å spre skjermdumper fra lukkede Facebook-profiler, selv når samtalen er høyst privat. Har de et innhold som Trædal anser som «rasistisk» eller «sexistisk», må synden ut til spott og spe: «Se hva NN som jobber i X skriver!»

Dette er grunnen til at Torgrim Eggen kalte Trædal for «venstrepopulismens fireåring» i DN på lørdag.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert at mange som føler seg på «feil» side i innvandringsdebatten trekker seg tilbake eller sensurerer seg selv for å unngå negative reaksjoner. De føler seg neppe mer velkommen av å se inkvisitor Trædal i aksjon. Og det er kanskje meningen? Da har han renset debattklimaet.

Alternativet til «skamming» er ekskludering. På Dax18 raste Trædal mot at Rustad og Helge Lurås i det hele tatt var invitert som motdebattanter. Da bidro NRK til «legitimere rasisme og høyreekstremisme». Hva er problemet? Det burde være lett å tilbakevise konspirasjonsteorier og borgerkrigsretorikk. Men Trædal vil heller å forvise alternativ-høyre fra anstendige debattflater. Dette er den illiberale «no-platforming»-politikken som vi kjenner fra venstreaktivister på amerikanske universiteter.

Nå kan ikke Trædal skremme alle taushet, eller blokkere alle han misliker på Facebook. Da er strategien å forvrenge hva de sier og står for. I sitt tilsvar kaller han meg en solidarisk støttespiller av Nils Rune Langeland i trakasseringssaken. Men jeg har aldri forsvart Langelands oppførsel. Jeg kritiserte gapestokken Trædal satte opp og mobben han mobiliserte.

Trædal skal også ha det til at jeg har hyllet Storhaug som en «fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper.» Det er i det hele tatt vanskelig for Trædal å ytre seg uten å ty til slike karikaturer. Jeg har forsvart Storhaug mot mange års demonisering, og sett behandlingen av henne som et tegn på en trang meningskorridor.

Men jeg har hele veien lagt inn forbehold mot «overdreven indignasjon og dyster spekulasjon om islam», og forbeholdt meg retten til å kritisere hennes uheldige og overdrevne utspill, som det dessverre er blitt flere av. Men denne enkle nyansen blir for komplisert for Trædal. Han mener jeg har snudd på en femøring, og løper fra mitt standpunkt når jeg skjønner jeg tok feil.

Det morsomme er at Storhaugs trofaste støttespillere kritiserer meg for akkurat det samme. Og her er vi ved kjernen i den nye stammementaliteten. Enten skal du ta avstand fra «djevelkvinnen» og alt hennes vesen, til evig tid. Eller så skal du forsvare henne i tykt og tynt, uansett hva hun måtte finne på. Samme med Listhaug. Eller Støre. Dette kalles «integritet».

Hva aktørene sier og gjør i konkrete saker, er underordnet. Det altavgjørende er hvem som sier det, hvilket lag de representerer, og hva sympatien eller antipatien forteller om deg og meg.

Det burde være unødvendig å si at denne tenkemåten strider mot kritisk tenkning og åpen, fordomsfri debatt. Den gjør det også vanskelig å se forskjellen på en fireåring med gapestokk og en ulv i dress.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook