Tragedie light

Det greske dramaet «Ifigenia i Aulis» på Det Norske Teatret har fine anslag. Men ryster oss ikke.

Hvis noen ba meg gi dem to grunner til å oppsøke Euripides' tragedie «Ifigenia i Aulis» på Det Norske Teatret, ville jeg svart musikken og så anledningen til å se en lite spilt, men spennende gresk tragedie framført. Christian Eggens nykomponerte musikk, med alt fra sakral sampling av VIF-klanen til lyrisk og klagende kvinnevokal, er rett og slett utsøkt.

Den gir oppsetningen mye av dens suggesjon og intensitet. Den utvider rommet og griper fatt i den mytiske og skjebnetunge dimensjonen Thea Stabells iscenesettelse ikke helt har klart å forløse.

Ekstremt

Og så er storyen, selve dramaet, så annerledes enn mye annet vi ser på norske scener, fordi den dreier seg om det konkrete valget mellom to ytterpunkter, mellom liv og død.

Og likevel kan grunnkonflikten være gjenkjennelig: Finnes det noe viktigere for en far enn å beskytte sitt barns liv? Kan man legitimere det å ofre et enkelt liv når tusenvis av andre står på spill?

For kong Agamemnon (Paul-Ottar Haga) er det ikke et hvilket som helst liv det dreier seg om, det er den elskede datterens, Ifigenias (Andrea Bræin Hovig). Gudene har krevd offeret for at flåten hans skal få seile videre. Hæren hans krever det for å få hevn over trojanerne, og selv trenges han lenger og lenger opp i et hjørne.

Spenningen i dramaet knytter seg til hva den pressede Agamemnon til slutt vil velge.

Heftig

Det ligger mye detaljert og klokt regiarbeid i denne oppsetningen. Flere scener er suggererende og flotte. I konfrontasjonene mellom kong Agamemnon, kona Klytaimnestra (Hildegunn Riise) og Ifigenia blir spillet heftig og sterkt. Seks kvinner utgjør tragediens kor. Thea Stabell lar det spille en framtredende og levende fortellerrolle.

Til tross for dette faller ikke alt på plass. Fokuset på den pressede Agamemnon blir utydelig, derved mister også noe av Ifigenias offerhandling sin kraft.

Andre scener er tidvis for utflytende og ikke stramt nok arrangerte. Dessuten blir Carle Langes gustenbrune scenografi, en skråning som illuderer sandbanke og en flate som antyder toppene av en teltleir, for steril og anemisk som visuell innpakning for et drama om krig, offer, svik og blod.

Men det er altså likevel to gode grunner til å se «Ifigenia i Aulis» på Det Norske.