Tragedien «Kursk»

Den forlengede tragedien er den vondeste begivenheten vi kjenner. En ubåt ligger på dypt vann, Russlands marine er hjelpeløs. Mer enn 100 mann møter langsomt sin død. Uten at noen kan gjøre noe. Eller?

Dokument 2 på TV2 sendte i går en sterk dokumentar om katastrofen i Barentshavet - der den russiske marinens stolthet - ubåten «Kursk» sank til bunns og en verden i spenning fulgte redningsaksjonene mens håpet om å finne liv svant for hver time som gikk.

Et menneske ble stående som bildet på tragedien. Moren som på et møte med marinens generaler skjelte dem hysterisk, men presist ut, før hun fikk en beroligende sprøyte. De som så den scenen, vil aldri glemme den.

Dokument 2 satte ut med et mål - å la moren få møte en av dykkerne fra dykkermannskapet. Det var ikke lett - russiske myndigheter oppga at kvinnen var på mentalsykehus, ikke tilgjengelig.

Løgn

Det var - som mye annet i russiske myndigheters behandling av tragedien «Kursk», slett ikke sant. TV2 fant henne - og ikke på en psykiatrisk avdeling. Den russiske kvinnen var Nadezhda Tylik, hun mistet sin sønn i «Kursk»-ulykken. Nå traff hun dykkeren Pål Dinessen. Det hele ble en dokumentar som maktet å kombinere spenning og verdighet - der følelsene lå utenpå huden, men uten at det ble grafsing. Det var et strålende program. Ikke minst på grunn av dykkeren Pål Dinessen og moren Nadezhda Tylik.

- Det var naturligvis et skrik fra sjelen. Nå angrer jeg. Jeg angrer på det jeg ikke gjorde. Jeg burde gått rett opp og revet distinksjonene av dem, fortalte Tylik.

De etterlatte ble intervjuet i renskårne, nøytrale miljø - med svart bakgrunn. Det blir nøkterne, klare vitnesbyrd, der sorgens verdighet ble ivaretatt.

En urne vann

- Vi hadde håp. Vi hadde til og med regnet ut hvor lenge oksygenet kunne vare, fortalte Tylik. Så var katastrofen et faktum - og i sorgen gjenstår håpet om å få en grav.

- Hvis det ikke er noe igjen av min sønn kan vi fylle en urne med vann fra stedet og begrave den, mente Tylik.

For oss som bare så på, kan seremonier med blomsternedleggelse og hysterisk sorg hos etterlatte brenne seg inn. Nå fikk noen etterlatte snakke med en som var der.

- Jeg tror det var en eksplosiv brann. Jeg tror ikke det varte mer enn noen få minutter, sa Dinessen.

- Nå vet jeg hva som hendte der nede. Jeg kjenner grunnen. Takk, sa Tylik.