Tragikomisk Loe-perle

Erlend Loe tilbake i praktslag.

BOK: Å skrive den fiktive dagboka til ei 18 år gammel jente er et dristig prosjekt av en snart 40 år gammel mannlig forfatter. Enkelte vil muligens innvende at hovedpersonen og dagbokforfatteren Julie – som kommer fra Oslos solside og er elev ved Kristelig Gymnasium (KG) – er urealistisk vittig, selvreflekterende og velskrivende til tenåring å være. Men Loe har uttalt at han gir blaffen i realismen, og etter lesning av boka framstår den slags innsigelser som i liten grad relevante: «Muleum» er blitt en praktfull liten tekst – vond og trist, men samtidig så morsom og verbalt kvikk som Loe kan være på sitt beste. Etter den tidvis nærmest uleselige fjorårsutgivelsen «Organisten», er det godt å konstatere at forfatteren er tilbake i slag.

Flystyrt

Der hovedpersonen i «Naiv. Super» mister grepet på sin tilsynelatende udramatiske tilværelse etter et slag krokket og hovedpersonen i «Doppler» en dag forlater sitt borgerlige familieliv og stryker til skogs i protest mot alle menneskene han ikke liker, er det noe langt mer dramatisk som får Julie til både å begynne å skrive dagbok og ta andre atskillig mer drastiske livsvalg: Foreldrene og broren hennes dør i en flystyrt i Afrika. I likhet med de to andre Loe-skikkelsene vender hun snart ryggen til det hun kjenner, men istedenfor å – som dem – velge bankebrettet eller skogen, kaster hun seg ut i bokstavelig talt verdensomspennende aktivitet. Dagboka starter 15. desember 2005, et drøyt halvår etter hun ble alene. Hun er drittlei alle som vil henne godt. Mens hun spiser sine måltider på Holmenkollen Restaurant, lar seg kurtisere av den polske flisleggeren Krzysztof og driver stille gjøn med den forståelsesfulle psykiateren «psykogeir» og sin naive venninne, hestejenta Constance, konsentrerer Julie seg om én ting: «Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er bare ikke meg, liksom».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dagboka framtrer Julie som en sammensatt karakter: Smart, veslevoksen, handlekraftig og ustanselig reflekterende over seg selv og samfunnet rundt henne, men samtidig utstyrt med tenåringens grenseløse tro på seg selv og sin evne til å avsløre resten av verden som komplette idioter. Hun er både hjerteskjærende sår og som oftest sjarmerende og underholdende.

Julies tragiske skjebne fører henne ut på en tur verden rundt som gjør «Muleum» til en høyst utradisjonell reisebok: Der de fleste drar ut for å vinne ny innsikt og se hjemme med nye øyne, legger Julie ut på reise med ett mål for øye: Å dø og aldri se hjemme igjen.

Vanskelig

Men stadig nye planer og ideer til tross, skal det vise seg langt vanskeligere enn hun tror å ta livet av seg. Hun griper både til fantasien og samtida for ideer, men verken en dramatisk hengescene på KG-teatret, tanken om å tegne Muhammed så provoserende at en fanatisk muslim tar henne av dage eller forsøket på å la seg smitte av fugleinfluensa i et hønsehus i Romania, fører fram. Til slutt bestemmer hun ut at hun selvsagt må dø som sine nærmeste: I et fly.

Hvem hun skriver til varierer: Noen ganger henvender hun seg til pappa, andre ganger til seg selv. Nå og da presiserer hun at ingen skal lese det, men retter likevel en sår bønn – «Ikke vær sint på meg» – til en ukjent leser før hun gjør første forsøk. Mens hun skriver og arbeider med selvmordssaken parallelt, planlegger hun et «Julies legat for suicidale». Etter første forsøk får hun tilbud om redaktørstilling i magasinet «Selvmorderen».

Absurd

Handlingen får i det hele tatt et stadig mer absurd, Loe-gjenkjennelig preg: Julie blir gravid med Ahn Hyun-soo, en høyst reell koreansk OL-mester i kortbaneløp på skøyter (boka har mange referanser til virkeligheten): «Gravid! Moi? Satan. Som om jeg ikke hadde problemer nok. Da må jeg kanskje ta livet av dobbelt så mange». Hun terapidikter historien om koselige Solfrid, som Satan tar bolig i.

Men mellom de odde påfunnene dukker sorgen, frykten og desperasjonen fram: «Det eneste jeg er redd for er å bli nødt til å leve videre og ha det som jeg har det nå».

Sitatvennlig

I Julies dagboksnotater om å leve og skrive kombinerer Loe dypt alvor med stor humor. Han klarer kunststykket å skrive både morsomt og klokt om noe så vanskelig og kontroversielt som selvmord. «Muleum» (et barneord Julies familie brukte seg imellom – i likhet med «Naiv. Super» inneholder romanen referanser til barnets verden, men her er bankebrettet byttet ut med puslespill) er et portrett først og fremst av en uvanlig tenåring i en ekstrem situasjon, men også godlynt satire over en vestkantfamilie. Boka byr på tankevekkende refleksjoner over hvordan samfunnet møter mennesker i sorg, og det kompliserte følelseslivet deres. At Julies «omvendelse» muligens kommer i overkant brått og slutten er noe lettvin, må regnes som en bagatell av en innvending.

Som alltid når Loe er i slag, er romanen full av sitatvennlige øyeblikk: «Antakelig blir man dypere enn vanlig hvis man vet at man skal dø. Nå må jeg slukke lyset før det tar helt av her». «Ved å dø setter man seg selv på sidelinjen på en nokså bastant måte». «Alkohol fortsetter å imponere meg. Jeg får ikke nok av det». «Man skulle kanskje ikke tro at vafler er helt meg, men det er det». Det er derfor ikke til å undres over at Julie oppsummerer best selv: «Jeg levde livet mitt, ble rammet av en tragedie og mistet lysten til å gå videre. Det er ingenting å forklare. Det burde ikke overraske noen.»