Tragikomisk talent

Tunglett novellesamling som setter dype spor.

BOK: Nicolai Houm fikk god mottakelse på sin særegne debutroman «Knekk nakken, min venn» i 2004. Den handlet om krig i et fiktivt land. Houm er opptatt av krig.

Åpningsfortellingen i novellesamlingen med den vakre tittelen «Alle barn er laget av ild» har også tema fra krigen. Der møter vi den gamle tyskeren hr. Gottlieb som er på ørretferie på Tyrifjorden. Hjertet svikter og han forstår han skal dø. Vi følger hans liv i korte erindringsglimt. Et kuet liv i pliktens tjeneste. Som ektemann til strenge Ursula, som «alltid så på ham med hat i blikket». Og som trofast ansatt i sveitsiske «Kûhl & Partner GmbH» der han etter 26 år fikk en improvisert takketale. «Du virker som et helt menneske, Gottlieb», sier den unge avdelingslederen, med noe som skal vise seg å være en grusom ironi.

Waffen SS

Houm har et godt grep om novellesjangeren. Han er særdeles god på avslutninger. Hr. Gottliebs siste reis i ambulansen langs Tyrifjorden gir ham andre assosiasjoner. Smertene minner om den gang han som sekstenårig soldat i Waffen SS frøs av seg alle tærne i Normandie. Så til en liten landsby i området, der han var med på å sperre alle landsbyboerne inne i kirken og tenne på. En liten pike prøvde å unnslippe. Men Hr. Gottlieb, den gode tysker, gjorde sin plikt. Som det hele menneske han var.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krig kan være et fristende tema. Livssmerten og alvoret gir seg liksom selv. Men Houm er overraskende og original. Han har en dempet tørrvittig ironi og en absurd sans for komikken og det tragiske ved menneskelivet. Og et selsomt blikk for alminnelige ualminnelige menneskeskjebner. Som i endetidsnovellen «Slutten».

Skremmende

Den foregår blant de ansatte på «Billigkroken» i et svensk kjøpesenter. Fortelleren er en sløv, ung jente som sammen med kjæresten morer seg med å plage mellomlederen Jerker «som tjente omtrent to kroner mer i timen enn oss andre, men lå våken hele natten og tenkte på feilleveranser». Avslutningen er science fiction-aktig og skremmende inntil det svimlende.

Sjarmerende rotete

Novellesamlingen er spredt både i tematikk og fortellervinkling. Med et kledelig inntrykk av noe litt tilfeldig og hulter til bulter-aktig. Her er en underlig fortelling om Dr. Brent som studerer astronauter og er forelsket i en pornostjerne. Og en annen om en homse som ikke tør være homse. Han er på jobbseminar der en lam alpinist klapper for sitt eget foredrag, og advarer mot beskjedenhet som en av de fire «motarbeiderne».

Treffsikker portrettør

En av mine favoritter er tittelnovellen om den barnløse kvinnen som omskolerer seg for å jobbe med vanskeligstilte barnevernsbarn.

Her viser Houm hvor treffsikker han er som portrettør: Den slitne sosionomen. De ødelagte kvisete blekfete tenåringsjentene. Samt psykopaten med det bunnløse blikket. Avslutningen på denne novellen er like brutal som den er elegant, om en kan bruke et sånt ord.

Det er vanskelig å anmelde denne boka. Houm gjør det vanskelig.

I «En novelle» harselerer han over sånne som meg. Over litteraturekspertisen. Den forteller om en kvinne som går på skriveskole, og som prøver å formulere en mors sorg over et døende barn. Skrivelærernes groteske, lektorale råd om hva som er en troverdig skildring av sorg og død, kan få enhver litteratursynser til å gremme seg over sitt latterlige yrke. Også her er Houm rasende morsom.