Ayrton Senna
Ayrton SennaVis mer

Tragisk helt

«Senna» er kanskje den beste filmen du ikke får se på kino i år.

FILM: Da Formel 1-fører Ayrton Senna døde i 1994, erklærte Brasils president tre dagers landesorg. Over én million fulgte gravfølget gjennom Sao Paulos gater.  

Tunge navn som Oliver Stone, Michael Mann og Ridley Scott har ønsket å filmatisere den skjebnesvangre helga i San Marino, da Senna mistet styringa og møtte veggen i 217 km/t, men Senna-familien takket nei til alle. I stedet ga de sin velsignelse til britiske Asif Kapadia, relativt lite kjent for sine lavmælte, langsomme spillefilmer, som ønsket å lage en dokumentar om et av de store ikonene innen verdens mest støyende og fartsfylte sport.  

I sommer har «Senna» vært en smygende suksess i hjemlandet og er allerede en av de mest sette dokumentarfilmene i Storbritannia noensinne. I august kommer den på amerikanske kinoer. I Norge slippes den direkte på dvd i fellesferien.  

«Senna» har alle ingrediensene som gjør en sportsfilm til noe mer enn en film om sport. I sentrum har vi en karismatisk personlighet i årelang kamp mot sin erkerival (Alain Prost). Vi følger en mann som ofrer alt for å bli best, som setter sitt eget og andres liv i fare ved sine vågale valg på banen, gjerne med spektakulære krasj som resultat. Vi får et innblikk i det skitne politiske spillet i kulissene og vi får se i hvilken grad Ayrton Senna var en folkehelt i et hardt prøvet Brasil.  

Filmen består utelukkende av arkivmateriale. Kapadia fikk tilgang på femten tusen timer med film og brukte fire år på å kutte råstoffet ned til drøyt hundre minutter. Filmen er fri for snakkende hoder, ingen av de involverte får slippe til i ettertankens klare lys. I stedet er vi midt i dramaet, Senna mot Prost, den lidenskapelige våghalsen mot den kalkulerende franskmannen med kallenavnet professoren.  

Siden dette er en historie sett fra Sennas synsvinkel, kommer Prost ganske dårlig ut av det. Han er dreven i det politiske spillet og allierer seg med filmens store drittsekk, den diktatoriske presidenten i Det internasjonale bilsportforbundet, Jean-Marie Balestre, som sier: «The best decision is my decision.»  

Formel 1 kan iblant være dørgende kjedelig og Kapadia sier i The Guardian at han har ønsket å lage en film for dem som tror sporten handler om «men driving in circles in oversized cigarette packets». Derfor er filmen formet rundt en personlighet som er besatt av det han kaller «pure racing», som satser alt for å bli best og som ikke klarer å gi seg. Vi ser hvordan Senna danser ut av svingene i regnværet, med 1200 hestekrefter i ryggen, hele tida på grensa.  

Senna snakker sportens europeiske autoriteter midt i mot, men er samtidig ydmyk utenfor banen og snakker lavmælt om sin gudstro. Han kjemper for å styrke sikkerheten under løpene, men tar selv dumdristige sjanser som setter andres liv i fare.  

Asif Kapadia syr sammen det kornete arkivmaterialet til en både fartsfylt og meditativ opplevelse, et menneskelig drama med mytiske dimensjoner, beretningen om en varslet død. Allerede tidlig i filmen omtaler erkerival Prost den tragiske heltens skavank: «Ayrton has a small problem. He thinks he can't kill himself.»